Bologna prosessen ble etablert i 1999 for å samordne høyere utdanning i Europa og etter 2004 ble høyere utdanning innenfor kunst en del av Bologna prosessen, dette ansporet til en forståelse av hva kunstnerisk utviklingsarbeid kan være (Nagel & Hovik, 2016).
Kunstnerisk utviklingsarbeid baserer seg på en kunnskap som iverksettes gjennom sansene og som vanskelig lar seg oversette til en mer rasjonell og vitenskapelig kunnskap (Nagel & Hovik, 2016). Det som skiller kunstnerisk utviklingsarbeid fra annet kunstnerisk virke er at kunstnerforskeren har en intensjon om å forske og arbeider dermed utfra et forskningsspørsmål, med bestemte metoder og dokumenterer sitt arbeid. Resultatet av forskningen er ikke kunstverket, men som oftest en skreven tekst. Så kunsten i seg selv er ikke nok, men må oversettes til et akademisk språk (Nagel & Hovik, 2016). Ofte må da kunstnerforskeren vingle mellom to hensikter og mål, den kunstneriske og den akademiske.
Hva var så meningen med dette kunstneriske utviklingsarbeidet? Det handler om å omgjøre erfaringer til estetiske artikulasjoner, og gjennom refleksjon skape en mening ut av arbeidet.
Et kunstnerisk utviklingsarbeid er et uoversiktlig landskap (Rasmussen, 2012, s. 26) hvor det både skal produseres mening gjennom et verk og en kunnskap som kan validere prosessen.
Professor Aslaug Nyrnes understreker det topologiske framfor det temporale i et kunstnerisk arbeid, hvor prosessen er et språklig landskap eller et rom man beveger seg inn i (Nyrnes, 2006, s. 13).
Da prosessen er topologisk framfor lineær, vil det være hensiktsmessig å kunne sile ut, sammenligne og forstå de ulike språkene som er aktive i et kunstnerisk utviklingsarbeid. Verktøyet for å skape distinksjoner er å kunne skille mellom tre språklige hovedområder (Nyrnes, 2006). For det første har man deltakernes eget organiske språk (Nyrnes, 2006, s. 15). Det andre området er det kunstneriske uttrykket eller materialet (Nyrnes, 2006, s. 17) og det tredje språket Nyrnes utpeker er teorien. Det to første språkene er erfaringsbaserte, da kan teorien hjelpe med å sette ord på den stumme erfaringen. Det erfaringsbaserte er å være i nået og ved hjelp av teorien får man det som Forsker Gumbrecht ser på som svingninger mellom nærvær og mening (Gumbrecht, 2004).
Professor Bjørn Rasmussen skriver: «Med et kunnskapssyn som verdsetter forbindelsen mellom erfaring og refleksjon holder det ikke å hevde at kunstproduksjonen er forskning i seg selv (Rasmussen, 2012, s. 29).» Kunstner-forskeren må da evne å skape et dialogisk møtepunkt mellom disse tre språkene i en etterstilt refleksjon som validerer verket. En artikkel kan være et eksempel på en slikt etterstilt refleksjon I følge Nyrnes er teori et systematisk språk (Nyrnes, 2006, s. 16), det er ikke organisk som kunstnerens eget språk, men fungerer for å kategorisere og strukturere og avdekke prinsipper. Fordi teorien sorterer perspektiver kan det være klargjørende i det kunstneriske arbeidet. Teorien må hjelpe til med å sortere ut det som er meningsbærende for ettertiden, denne meningen skal peke utover det som skjedde. Funnene i en prosess kan være et mangfold av refleksjoner, noe som også preger den belysende teorien. Da kan søken etter mening i et kunstnerisk utviklingsarbeid være et sorteringsvalg, et skiftende fokus og assosiativ teoriinnhenting. På den måten åpner KU bredt og smalner etterhvert i prosessen. For meg er det som preger KU er nysgjerrighet, mangfold, kroppslighet og nærvær. Og hver gang jeg arbeider med KU lærer jeg noe nytt som jeg prøver å videreformidle til andre.
Bibliography
Gumbrecht, H. U. (2004). Production of presence What meaning cannot convey. California: Standford University Press.
Merleau – Ponty, M. (1968). The Visible and the Invisible followed by working notes . Northwestern University Press .
Nagel, L., & Hovik, L. (2016). The Scesam Project – Interactive dramaturgies in performing arts for children. Youth Theatre Journal, 149-170.
Nyrnes, A. (2006). Lighting from the side Rhetoric and Artistic Research. Bergen: Bergen National Academy of the Arts.
Rasmussen, B. (2012). Kunsten å forske med kunsten. Et blikk på kunnen ut fra praksis – teori – relasjonen. In R. G. Gjærum, & Bjørn Rasmussen, Forestilling, framføring, forskning Metodologi i anvendt teaterforskning. Trondheim: Akademika forlag.