Kunstnerisk utviklingsarbeid (heretter kalt KU) – hva er det, hvordan gjøres det og av hvem? Det er noen av spørsmålene jeg håper jeg kan svar på i denne serien som er beregnet på studiet Oral storytelling as artistic research.
Mitt fokus er muntlig fortellerkunst i kombinasjon med KU.
Det er økt fokus på KU, eller kunstnerisk forskning som det kalles alle andre steder enn i Norge. I et møte med PRIO – senter for fredsforskning, har for eksempel dette blitt en aktualitet. For det første er kunsten i fokus fordi det er noe «som ryker» når det går nedenom og hjem» med et samfunn. Kunsten er ytringsfrihetens blomst.
For det andre bidrar KU med andre metoder når det gjelder å få en tilgang til å finne dataer om mennesker og det har også et annet språk som kanskje kan beskrive virkeligheten mer mangfoldig, slik den faktisk er.
I tillegg har det oppstått et behov for at kunstneriske konsepter skal være teoridrevet i samspill med det praktiske (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011). Dette igjen skyldes en forventning om at kunsten skal bety noe mer for samfunnet enn kun for kunstens skyld. Og så er det slik at kunstnere blir ansatt ved universiteter og høgskoler, og det er naturlig at de tar med seg sin estetiske erfaring inn i akademia.
Hva er det som skaper mening?
Det er her KU kommer inn, fordi det er med på å gi mening (Roes & Pint) om enn kanskje på en annen måte gjennom bruk av andre metoder, som for eksempel kroppsliggjort kunnskap. Men i KU holder det ikke med at kunnskapen er iboende selve verket, at man får en opplevelse av å høre en fortelling er ikke nok. Kunstner-forskeren som gjennomfører KU må i tillegg reflektere over en kunnskap og formidle denne utover selve kunstverket (Roes & Pint).
Hva er så KU? Her er det like mange svar som det er kunstnere tilsatt ved universiteter. Derfor kan det være vanskelig å forstå hva det praktisk vil si å være kunstner-forsker.
Likevel er det noe som går igjen:
For det første er det slik at det KU skal stå sidestilt med annet forskningsarbeid. Dette er nedfelt i Lov om universiteter og høyskoler. Denne loven er både et rammeverk, men også en utfordring.
Det andre trekket er at kunstverket må følges av en tekstlig refleksjon som inneholder et forskningsspørsmål, en definert metodologi, kontekstualisering og referanser (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011).
Men man skal være klar over at kunstner-forskeren og KU miljøer ved universiteter må kjempe for å få en forståelse for resultatene som arbeider avstedkommer (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011).
Det finnes ingen enhetlig diskurs innen KU og hva som ligger i begrepet har dermed ulike tolkninger, selv innenfor en enkelt institusjon kan KU forstås forskjellig (Mäkelä, Nimkulrat, Dash, & Nsenga, 2011). Dette fører også til at det stilles ulike krav til KU, men både form og innhold skal være kontekstualisert og kommunisert, både praksis og teori må ligge til grunn.
Den generelle teorien om KU sier at KU skal både ha en kunstnerisk prosess og et kunstnerisk verk, samt at det skal være en refleksjon til stede som peker utover selve verket.
Kilder:
Duby, M., & Barker, P. A. (n.d.). Deterritorialising the Research Space: Artistic Research Embodied Knowledge, and the Academy.
Mäkelä, M., Nimkulrat, N., Dash, D., & Nsenga, F.-X. (2011). On Reflecting and Making in Artistic Research. Journal of Research Practice Vol. 7, Issue 1.