Dette er en ide som dukket opp under arbeidet med norrøn mytologi i Danmark. Hvorfor er Kvasir en mann, det er ingen kjønnsrelaterte hendelser knyttet til Kvasir, utover at fortellingen muligens ble fortalt av menn i en tid da kvinner ikke hadde samme status. Det jeg tenker på er myten om hvordan skaldskapen ble skapt. Etter en krig, spytter alle gudene i et kar som forsoning og av spyttet skaper gudene en skikkelse ved navnet Kvasir eller Kvase som skikkelsen også blir kalt. Det tas livet av skikkelsen et lite stykke ut i fortellingen og av blodet skapes det en drikk, en skaldemjød. Så det finnes ingen kjønnsrelaterte hendelser til skikkelsen i selve fortellingen. Handlingen med at gudene skaper Kvasir for meg til å tenke på en gresk myte med noen likheter, nemlig skapelsen av Pandora og dette kan forsterke ideen om at Kvasir, i mine øyne, like gjerne kan være en kvinne.
Den greske myten om Pandora er følgende: Titanen Prometevs hadde skapt menneskene. Den mektige guden Zevs likte ikke menneskene. Prometevs lurte Zevs, flere ganger som førte til at Zevs bestemte at menneskene aldri skulle få nyte godt av ilden. Prometevs lot seg ikke stoppe. Han dro til øya Lemnos hvor smedguden Hefaistos hadde smia si. Mens Hefaistos sto med ryggen til, snek Prometevs seg inn og tente en pinne, snek seg vekk og ga denne til menneskene.
Zevs ble rasende og planla en hevn mot Prometevs og menneskene. Han samlet gudene og sammen laget de en ny skikkelse. Hefaistos laget en kvinnefigur av leire. Athene ga henne liv og lærte henne å veve. Kjærlighetsgudinnen Afrodite ga henne skjønnhet. Gratiene smykket henne med gullkjeder, årstidene vevet en krone av vårblomster til hodet hennes. Hermes lærte henne å sjarmere og lure folk. Zevs ga henne navnet Pandora – den altgivende. Hun fikk en krukke og beskjed om at denne måtte hun ikke åpne. Så ble hun sendt til Epimetheus som betyr «den etterpåkloke». Han var bror til Prometevs, og han hadde advart sin bror Epimetheus mot å ta imot gaver fra gudene. Pandora var så vakker at Epimetheus kunne i si nei og giftet seg med den vakre kvinnen.
I tillegg til alle de gavene gudene hadde gikk henne, hadde hun også fått nysgjerrighetens kraftige driv. Hun kunne ikke dy seg for å åpne den krukken hun hadde fått beskjed om å ikke åpne. Da hun åpnet den, fløy all verdens elendighet ut: alderdom, sykdom, lidelser og laster.
Pandora skyndte seg å dekke til krukken. Men det var for sent, det eneste som var igjen i krukken, var et lite og unnselig håp. På den måten straffet Zevs menneskene, han straffet også Prometevs, men det er en annen fortelling. Og slik er det, når lidelser kommer over oss, har vi kun håpet. Men om håpet er der for å forlenge lidelsene eller for å lindre dem, det er ikke godt å si.
Denne myten er selvfølgelig veldig ulik den norrøne myten om skaldemjød, men det er likevel noen likheter der: guder som skaper en ny skikkelse og denne skikkelsen fører til en endring for menneskene.