Dagens innlegg er en sammenblanding av litt av hvert, kan man si. Men kanskje det finnes en rød tråd der i enden av innlegget?

I april vedtok EU at 2018 blir et europeisk kulturarvår. Det er med litt blandende følelser å lese det fordi det lett kan tolkes nasjonalistisk, men samtidig er det mye av norsk kulturarv som går i glemmeboken, eller som brukes i sammenhenger som kanskje ikke er til det beste for kulturarven på langsikt. Som fortellere har vi her en ypperlig anledning til å drøfte f.eks. de norske folkeeventyrene og hvor lite ”norske” de egentlig er i sin opprinnelse. Jeg håper da inderlig at det ikke blir en lang tirade av nasjonalromantikk.

Det norske teatret setter opp Snøhvit til høsten; eller Snøkvit som de kaller den. Jeg syns Det Norske Teatret er det spentigste institusjonsteatret i Norge. Om det er en del av et kulturarvprosjekt vet jeg ikke, men når du leser den korte presentasjonen forstår du at det er ikke den norske Snøhvit de tar utgangspunkt i, men den tyske av brødrene Grimm. Det er altså ikke et kulturarv prosjekt, ergerlig! De er kanskje ikke klar over at det finnes norske folkeeventyr kalt Snøhvit og som kanskje er basert på Grimms versjon. Fortellingen om Snøhvit vi forbinder med brødrene Grimm (i verstefall Walt Disney) ble publisert første gang i 1812 under det tyske navnet «Sneewittchen» eller «Schneewittchen». Det finnes noen ”ikke publiserte” norske versjoner av fortellingen fortalt til Moltke Moe 1878 og 1880. En av fortellerne Kari Stafsholt, fortalte at hun hadde hørt fortellingen fra sin bestemor. Fortellingen har samme struktur som Snøhvit hos brødrene Grimm, men i denne versjonen kalles hun for Snofri. Det er også nedtegnet en annen versjon av fortellingen fra Valdres (1850) som følger noe av det samme mønsteret, men det er den onde stemoren byttet ut med en gygre og dvergene er erstattet med tre riddere/røvere i bjørneham. I europeisk sammenheng er dette et utbredt eventyr.

I følge Moltke Moe er det likevel fortellinger som er eldre enn disse eventyrene og det aller eldste han kan spore er sagnet om Kong Harald Hårfagre og hans møte med Snøfrid. Den eldste nedtegnede versjonen av denne fortellingen er fra 1190 og befinner seg i Agrip. Senere bruker Snorre samme fortelling i kongesagaene. I sagnet møter kongen en usedvanlig vakker kvinne som han tar til kone. Hun dør og han kan ikke forlate hennes døde kropp og blir sittende ved henne i 3 år. Moltke Moe mener at navnet Snøfrid kommer fra en eventyrtradisjon som eksisterte da sagnet ble utformet, at navnet Snøfrid ikke var navnet på en virkelig person. I flere sagaer refereres det til «stemors fortellinger» som Moe bruker som grunnlag for dette. Sagnet om Harald har altså fått noen eventyrtrekk.

Så et kvantesprang til noe helt annet. Hva er vel mer fruktbart enn når studenter tar utgangspunkt i muntlig fortellerkunst i sitt masterprosjekt? Dette er for meg etterutdanning! Denne våren er det Marianne Ek Hagen som fullfører sin master og her er noen ord fra henne:

Comments

comments