Du vet jo at jeg interesserer meg for troll. Hvem er den som makter å nedkjempe et troll? Når man leser norske folkeeventyr framstår hovedpersonen som usedvanlig normal, det er som om normaliteten gjør det slik at hovedpersonen skiller seg ut, for resten av den verden som skildres fram i folkeeventyret er helt eksepsjonell med skoger av kobber, sølv eller gull, snakkende dyr, magiske gjenstander og en og annen kjerring med så lange neser at de kan bruke de til klessnorer. I andre typer tradisjonelle fortellinger som myter eller sagaer, framstår hovedpersonen som ”høy mimetisk”, det vil si at de har et overmenneskelig preg, derfor er det ikke unaturlig at mennesker i disse fortellingene også har noe dyrisk over seg. Mens i folkeeventyrene har helterollen noe meget menneskelig, selv de som opptrer som dyr. Der får det dyriske fram det menneskelige. En hovedperson i folkeeventyret er «a character who plays a central role in the action and for whom the audience is led to root predominantly for rather than predominantly against.” (Gottschall, et al., 2003) En global dataundersøkelse av folkeeventyr gjennomført av Gottshall m.fl. (Gottschall, et al., 2003) viser at en høy prosent protagonistene i folkeeventyrene er ungdom, det vil si karakterer som er i ferd med å bli seksuelt modne og at folkeeventyrene på et vis handler om å finne seg en partner. Undersøkelsen viser også at mot er en særegen kvalitet som går igjen i hovedpersonene, spesielt hos de mannlige protagonistene. (Gottschall, et al., 2003). Et annet element denne undersøkelsen fremhever er egeninteresse, eller mangel av den, det vil si de handler ikke på egne vegne, men ofte på grunn av andre nære familiemedlemmer. (Gottschall, et al., 2003)

Askeladden er helten som forbindes med norske folkeeventyr. Selv om hovedpersonene gjerne benevnes med andre navn som Hans Snar eller Kari Tretstakk for kvinnelige protagonist, representerer han likevel noen elementer som går igjen i mitt utvalg av folkeeventyr med troll. Askeladden blir også ofte kalt Askefisen eller Oskefisen og det blir knyttet et bilde til han – han sitter ved peisen og roter i glørne. Av sitt samfunn blir han sett på som udugelig, han er den minste, den yngste, den tilsynelatende evneveike, til han brått våkner og rydder opp i den ubalansen verden er kommet i, da gjerne i form av å redde kongsdattera som er røvet at trollet. I den islandske ættesagaen Egils saga nevnes begrepet ”kullbiter” hvor en kar blir beskrevet som kullbiter. Begrepet beskriver en som var sen eller hang etter i barndommen, men som plutselig ble en av de modigste og dristigste. At hovedpersonen er den yngste er ikke tilfeldig rent teknisk sett, dette er et fortellergrep og ifølge Axel Olrik en av de episke lovene kalt bakvekt (Thonsgaard, 2004): «Når flere stilles ved siden av hinanden, lægges der eftertryk på den sidste i rækken: den yngste af tre brødre, det sidste af tre forsøg osv. Den episk betydningsfulde person står sædvanlig i bagvægt.» (Thonsgaard, 2004, s. 71)

Det som går igjen i de norske folkeeventyrene er at det er en ung jente eller en ung gutt som nedkjemper trollet, det er altså ungdom i kamp mot alderdommen. Det er som om det satte, det imperative må vike for nye tanker og ideer. Protagonistene er både gutter og jenter, ja de er unge og i en søskenflokk er de den yngste. Innimellom er de et søskenpar, bror og søster, som klarer å overliste den mektige. Trollene er preget av alderdom og heltene er unge, trollene dør ofte under eventyrets handling, de fleste i kamp med protagonisten. Mange tilfeller er selvforskyldt som at de blir så sinte at de sprekker eller de kutter opp egen mage.

Men ungdommelighet holder ikke, mange av folkeeventyrene isolerer hovedpersonen helt, de er frarøvet det vi opplever som en trygg base, familien, de er foreldreløse. (Kimball, 1999) Men ikke er de bare utenfor for familiestruktur, i tillegg må de ofte reise ut i et isolert landskap, vekk fra sivilisasjon. Og i enkelte tilfeller er de utsatt for mishandling og eller mobbing. I følge Kimball er denne isolasjonen en mulighet, de er som et blankt ark fylt med håp. (Kimball, 1999) Etter hvert som et folkeeventyr skrider framover, viser det seg at de likevel ikke er alene, de har hjelpere. I eventyrtypen AT507, eller den som vi kjenner som Følgesvennen, er det også slik. En foreldreløs gutt har en drøm som han må følge. Som foreldreløs er de helt alene, og da åpen for hjelp, slik det er i denne fortellertypen, hvor følgesvennen faktisk er den gode hjelperen som sørger for at gutten får oppfylt sin drøm: en familie. Men for å få dette, må den foreldreløse legge ut på en lang reise og overkomme en rekke utfordringer, slik som i dette undereventyret, hvor trollene står på rekke og rad og venter på at gutten ikke skal få oppfylt sitt ønske. Og ikke bare erverver han en god venn, men også magiske gjenstander stjålet fra trollene. I Følgesvennen opplever ikke gutten vold mot seg selv, men opplever det han anser som urett: skjending av et lik. Ellers er det gjerne noe utålelig de utsettes for: sult, mobbing, mishandling, drapsforsøk.

I flere av folkeeventyrene, som i ”Risen som ikke hadde noe hjerte på seg”, ankommer protagonisten risens eller trollets hjem, hvor de blir møtt av en ung eller gammel kvinne, det kan være en kongsdatter som har blitt røvet eller en trollkjerring som skal hjelpe protagonisten videre. Som det bemerkes i artikkelen ”At the Ogre’s house” av Christine Goldberg, er denne scenen en bemerkelsesverdig blanding av det realistiske og magiske. Helten eller heltinnen banker på, døren åpnes, man småprater litt for å bli kjent med hverandre, før scenen bygger opp sin spenning. Den som tar imot gjesten signaliserer tydelig spenningen mellom sympatien med gjesten og den truende situasjonen (Goldberg, s. 309). Gjennom kvinnen (enten hun er ung eller gammel) oppstår heltens første kontakt med motstanderen og i vårt tilfelle et troll. I følge Goldberg er dette en metascene, den skal avsløre en dyp hemmelighet som både protagonisten og lytterne får oppleve samtidig, slik forbindes altså det fantasifulle livet med det virkelige livet.

Scenen innebærer ofte at protagonisten må gjemme seg, muligens under en seng og her skapes spenningen mellom frykten for å bli avslørt og iveren etter å kjenne de dypeste hemmeligheter. En klassisk spenningsoppbygging som vi finner i moderne fortellinger, så vel som tradisjonelle. Men scenen peker på et annet viktig aspekt ved folkeeventyrene. Folkeeventyrene er per definisjon ren fiksjon, likevel representerer de en erfaring. Folkeeventyret framstår som noe gjenkjennbart. «Eventyret eksperimenterer med muligheter» (Akerø, 2015), skriver Marit Akerø.

Her kommer en fortelling som rimer med det ovenstående:

Gutten og de gode hjelperne

Dette er et norsk folkeeventyr som er kjent både hos Asbjørnsen og Moe og hos brødrene Grimm. Det jeg liker spesielt godt med denne varianten er den prosaiske begynnelsen.

Det var engang en konge og en dronning som var ute og seilte, da dronningen mistet ringen sin utpå havet. De fant ikke ringen hvor mye enn de lette. Kongen satte da det bud at den som fant gullringen skulle få kongsdattera. Men den som prøvde seg og ikke fant ringen ville bli drept.

Da var det en gutt som på ingen måte holdt mål og som ville ut og prøve seg. Fram til da var det ingen som hadde greid det. Gutten la ut. Da han hadde gått et stykke møtte han en kar som hadde en jernklump om foten. Gutten ville vite hvorfor han gikk med en jernklump rundt foten og hva dette skulle være godt for. Den fremmede kunne fortelle at om han løsnet klumpen ville han skreve fra den ene siden til den andre. Da gutten hadde hørt dette, fortalte han hvor han skulle og hvilket ærend han hadde og kanskje den andre ville være med han. Det ville han.

Så gikk de to videre. Etter å ha gått et stykke møtte de på en som gikk og holdt seg for ørene. ”Hvorfor går du på den måten?”, ville gutten vite. Om han tok hendene vekk, ville han høre sverdet som hugg hodet av folk i kongsgården, sa han. Han hørte så godt at han kunne høre gresset gro. Da gutten fikk høre dette, fortalte han hvor og hva de skulle og kanskje han ville være med. Det ville han.

De tre gikk videre og langt om lenge møtte de en som gikk og holdt seg for øynene. ”Hvorfor går du slik?”, spurte gutten. Om han tok hendene vekk, ville han seg steinene på havbunnen. Da fortalte gutten hvor de skulle og kanskje han ville være med? Jo, det ville han og nå var de fire som gikk videre. Da de hadde gått et stykke traff de på en storeter. Men det var ikke mat han spiste, han åt av det harde berget. De fortalte han hvor de skulle. Og denne karen ble også med.

Da de hadde gått et stykke videre på veien, traff de på en som gikk med fingrene i neseborene. Hvorfor går du slik?, spurte gutten. Det var fordi han hadde 15 vintre i det ene neseboret. Da gutten fikk høre dette lurte han på om han ikke ville være med til kongsgården. Det ville han.

Omsider kom de fram til kongsgården. Gutten la fram saken for kongen og han fikk betingelsen. Han som så bra, så hvor ringen var. Han som åt og drakk, drakk opp havet. Og han med jernfoten, løsnet denne og tok et skritt ned på bunnen og hentet ringen som han ga til gutten.

Da gutten kom med ringen, ville han ha kongsdattera. Det ville ikke kongen, kongen syntes han ikke var mye til kar, dette måtte han nå vise at han var. Han skulle få ete opp alt kjøttet i løpet av en natt, da var han kar da. Gutten tok med seg han som var storeter. Da natten kom åt han opp alt kjøttet.

Igjen gikk gutten til kongen og ville ha kongsdattera, men kongen var ikke særlig lysten på det. Han ville sette han på prøve først. Han ville tenne hundre favner ved og kunne han stå i all den varmen til veden hadde brent ned, skulle han få det han var lovet.

Ja, fikk han med seg en så skulle han det. Og det fikk han. Han tok med seg han som hadde femten vintrer i et nesebor. Og da hadde de det så varmt og kaldt som de ville. De sto der til veden var brent ned. Nå måtte han få kongsdatteren, men nei, ikke ennå. Han ville sette han på enda et karsstykke. Han skulle hente søsteren til dronningen før klokka tolv om natten. Dette sa kongen og skalv. Hun hadde vært borte i mange år og de mente hun var hos djevelen selv.

Da han som så hørte dette, tok han hendene bort fra øynene og han syntes han så henne og sa hvor hun var. Men han grøsset og sa at hun laget et helvete for djevelen. Og han som hadde jernfot løsnet denne og sprang for å hente henne. Det var et slit å ta henne med, men fanden selv pustet lettet og lukket porten for godt. Da ble det liv i kongsgården og gutten passet på å ta kongsdatteren denne gangen og rømte med henne.

Da de hadde reist en stund måtte de hvile. Han som hørte så godt hørte at de fulgte en hel hær etter dem. Han som så så at de ikke var langt unna. Storeteren åpnet da munnen og slapp ut en fjord. Da kongsfølget sto midt i fjorden, slapp de ut 15 vintre så følget frøs fast i fjorden. Og har det ikke tint, står de der ennå.

Comments

comments