Kroppsliggjøring av tekst for å skape mening

Jeg skal i et par innlegg nå skrive om det jeg kaller for kroppsliggjøring av tekst. Dette baserer seg på kunstnerisk utviklingsarbeid og praksisledet undervisning hvor det har foregått metodeutvikling for tilnærming til tekst som har blitt utviklet i samspill med studenter som studerer emnet fortellerkunst. Metoden forankres blant annet i Merleau Ponty’s ufullstendige verk «The visible and the invisible» og Bakhtins dialog begrep. Metoden har resultert i en bestemt type forestilling som eksamensform hvor en gruppe med studenter forteller en fortelling som om «de var en kropp og en stemme» og forestillinger som blant annet har blitt solgt i den kulturelle skolesekken. Selv om metoden har et performativt uttrykk som endelig produkt gjennom arbeid med tekst, vil det være elementer i metoden som egner i annet tekstarbeid.

Hele metoden tok utgangspunkt studenter som hadde utfordringer med å komme inn i det ulike tekstene i norrøn diktning de skal framføre for barn. Derfor oppsto det et behov for å utvikle en trinnvis metodikk basert på kunstnerisk utviklingsarbeid.

Metoden har til hensikt å ivareta studentenes egen autonomi i møte med teksten og på den måten å forhåpentligvis få både en opplevelse og kunnskap som strekker se ut over en skriftlig tekst.

Førstelektor Grythe drøfter hangen til å anse forelesning som idealet knyttet til forskningsbasert undervisning og det det gjøres et unødvendig skille mellom den forskningsbaserte og den evidensbaserte undervisningen, hvor den siste ser ut til å ha større metoderikdom. (Grythe, 2011) I og med at metoden baserer seg på mitt eget kunstneriske utviklingsarbeid, vil jeg si at denne rikdommen ivaretas.
Den norrøne diktningen består ikke kun av myter, men er et bred område som strekker seg fra poesi til prosa. De norrøne mytene har vært utgangspunkt og da er gjerne flere primære kilder brukt der det er mulig, det vil si det som ofte kalles for den yngre og eldre Edda. I senere tid har også Flatyarbok blitt oversatt til norsk og kan tjene som en kilde, samt konge – og andre sagaer. Dette er ofte uoversiktelig og stort område for studenter, så de trenger praksisnære oppgaver for å forstå tekstene med hele seg.

Fortellerens primære fortellermateriale er tradisjonelle fortellinger som eventyr og myter samt fortellinger hentet fra eget eller andres liv, men det er ikke slik at fortelleren resiterer fortellinger. Fortelleren tilpasser fortellermaterialet den konteksten og situasjonen fortelleren befinner seg i (Dahlsveen, 2008). Sett fra scenekunstens perspektiv kan muntlig fortellerkunst betraktes multimodalt (Lwin, 2010) hvor det verbale, vokale og det visuelle er nærværende. Om en forteller framfører et tradisjonelt materiale, kan man finne selvbiografiske spor i den tradisjonelle fortellingen (Hodne, 1998). Så gjennom arbeidet skal studentene også finne sin egen fortellerstemme.

Mine litt løsrevede funderinger fortsetter …