Tidligere skrev jeg om kronotopen som primært kommer fra en litteraturteoretisk synsvinkel. Jeg vil nå se nærmere på hvordan kronotopen kan arbeides med i praksis. Jeg skal se på to praxiser. Den ene er å se på materiale fra en til en fortelling jeg har gjort i vinter. Det andre eksemplet er fra prøver med ”min sønn er død”. I prinsippet har de to aksjonene det samme materialet eller det samme utgangspunktet.

Jeg skal nå se på den siste prøven fredag 6. januar. Kronotopen handler om hvordan tid og rom synliggjør hverandre. Fredagen måtte jeg improvisere fram en fortelling for musikeren og komponisten. Jeg visste hva fortellingen handlet om, men ikke hvilke ord jeg skulle bruke eller hvordan plottet skulle konstrueres slik at fortellingen ble løftet fram som en enkeltstående fortelling og som en del av en større helhet, nemlig forestillingen.

Som sagt så ble fortellingen improvisert fram og samspill med musikken fant det fort en form. Som dokumentasjon forholder jeg meg til videomateriale fra prøven.

Her er et lite transkribert tekstutdrag fra fortellingen:

”Det nærmet seg København. Der satt vi to, nesten tre, i kupeen.
Herta
Fortalte at hun bodde i Malmø. Hun måtte gå av i København.
Hun fortalte om mann, barn og barnebarn og det underbare livet.

Da vi kom inn på stasjonen i København reiste hun seg opp. Vi kikket ut. Vi gjorde store øyne. Hele perrongen var fylt med politi. Politi som bar vester. Politi som bar våpen. Herta gikk av toget. Politiet gikk på. Politi marsjerte gjennom toget. Politi gikk av.”

Den første kronotopen er veikronotopen ” Det nærmet seg København.” Her er tiden sentral, selv om et sted nevnes. Grunnen til at tiden er sentral, er verbet eller en bevegelse som dominerer bildet. Deretter er det møtekronotopene som dominerer fortellingen. Det er Herta og meg, og politiet som kommer ombord i toget. Mellom disse to kronotopene er det en liten veikronotop hvor toget kjører inn på stasjonen.

Noe av hensikten må jo være å se potensielle endringer. Gjennom å analysere mitt muntlige uttrykk kan jeg gjøre noen forbedringer. La meg igjen se på den korte setningen: Det nærmet seg København. Jeg nevnte at tiden dominerte, men om jeg ønsker at stedet skal være sentralt må jeg gjøre noe med formuleringen. Om jeg f.eks. legger inn en beskrivelse vil kanskje stedet få større betydning: ”Det nærmet seg København som lå i ulike sjatteringer av grått, det var skumring.” Det er ikke helt på plass fordi ordet skumring antyder mer tid enn sted. Kanskje jeg rett og slett må akseptere at tiden vil dominere setningen.

Dette handler om orientering. Kronotopen fremhever det erfaringsmessige, som jeg orienterer i det virkelige liv gjennom tid og rom, slik orienterer jeg meg også i fortellingen.

Akkurat nå sitter jeg og hører igjennom det andre materialet for se hva som ligger der. Innlegg om andre eksempel kommer senere.

Comments

comments