Jødisk fortelling
Kilde: Simon Johnson, Jewish fairytales and legends
En gang levde det en konge i Persia som ble så syk at han var døden nær. Legene som behandlet han sa at det eneste som kunne hjelpe kongen var om han fikk drikke melk fra en løvinne.
Kongen sendte sin personlige lege til Salomon for å be om hjelp til å finne denne melken. Da legen sto framfor den mektige kongen, sendte denne bud på en av sine nærmeste, nemlig Benaiah ben Jehoiada og spurte han: ”Hvordan er det mulig å melke en løvinne?” Benaiah svarte: ”La meg ta med meg ti unge geiter og jeg skal klare å melke en løvinne.” Dette ble gjort; fulgt av noen tjenere dro Benaiah til utkanten av Jerusalem. Han slo seg ned, i god avstand til en løvinnen som hadde nyfødte unger. Han kastet en geit til henne og hun åt den. Neste dag kom han litt nærmere og kastet på ny en geit til henne. Og slik fortsatte det. Dag etter dag kom Benaiah stadig nærmere. På den tiende dagen kunne han stryke løvinnen. Raskt melket han henne og forlot løvinnen.
Da han kom tilbake til Salomon, ga han melken til den fremmede legen som straks dro hjemover til sin konge.
Da han hadde kommet halvveis, ble han trett og la seg til å sove. I sin dype søvn så han og hørte hvordan kroppen kranglet. De ulike kroppsdelene kranglet om hvem som var viktigst. Føttene sa: ”Ingen andre er så viktige som oss, for hadde ikke vi vært raske på reisen, kunne ikke melken blitt hentet.” Men hendene var ikke enig i dette: ”Vi er jo viktigst. Var det ikke hender som melket løvinnen kanskje? Uten oss ville det ikke blitt noe melk!” Øynene ville ikke gi seg: ”Vi er de vitale; om ikke vi hadde funnet veien ville ingenting ha skjedd.” Også hjertet hadde sitt å si: ”Jeg er kongen over kroppen. Uten meg ville det ikke finnes råd, og dere andres hjelp ville ha vært nytteløst.” Så sa tunga: ”Jeg er den aller viktigste. Om man ikke kan tale, kan man ingenting.” Men alle de andre kroppsdelene ropte til tunga: ”Hvordan våger du å sammenligne deg med oss, du lever i mørke og er kun et kjøttstykke uten bein.” Tunga svarte: ”I dag skal dere oppdage at jeg er herren over kroppen.”
Da legen våknet husket han drømmen, og så fortsatte han reisen. Han kom omsider fram til den syke kongen og tunga sa brått: ”Her er en tispes melk som ble funnet til deg.” Kongen ble rasende og ga straks ordre til legen måtte henges umiddelbart. Da han ble ledet fram til retterstedet, skalv hele kroppen av frykt. Tunga sa til dem alle: ”Jeg sa jo at ingen av dere er så viktig som meg. Om jeg redder dere, ville dere da utrope meg til den aller viktigste.” Og alle de andre kroppsdelene sa med skjelvende stemmer: ”Redd oss. Vi innser at vi tok feil.”
Tunga sa da høyt: ”La meg få snakke med kongen!” Henretterne tok legen med til kongen. Legen spurte kongen: ”Hvorfor dømte du meg til døden?” Kongen svarte: ”Du bragte hit en hunds melk.” Legen sa da: ”Hva gjør vel det så lenge det er god medisin? Vi kaller også en løvinne for tispe.” Kongen drakk melken og ble reddet. Så slapp han legen fri. Og derfor sier vi at ”tunga har makt til å herske over liv og død.”