Det var en enkemann som drev langt borte i skogen og la opp ved i lag med datteren sin. Datteren hadde med seg sin eneste venn, hunden. Utover dette var det ingen andre i familien. Best som de slet og dro på veden, fikk de se en stor maurtue. Dette var jo ikke så rart. Det som var rart var at det røk fra maurtua. Jeg vil bort og se hva det er, sa jenta. Bry deg ikke om det, sa mannen, det er nok bare varme etter gjeterne. Hun var sta og ulydig og sprang bort til tua sammen med hunden. Men huff, tror du ikke hun og hunden falt ned og borte var hun. Faren ergret seg en stund over dette, men så måtte han av sted og se hvor det var blitt av jentungen. Der åpnet det seg en torv i jorda og bent ned i avgrunnen bar det med han og.
Da de hadde sanset seg, både mann og datter, fikk de se et stort gildt jorde. Store og ruvende hus var det og en rettelig stor gård. Her bodde det en trollkjerring som het Kråke Lange. Hun hadde en datter, men ingen mann. Hun så enkemannen og likte han godt. Hun sa: Nå vet jeg ikke bedre enn at du får være mannen min, så kan datteren din ta over gjetingen her. Så gikk det slik at de ble et par av disse to. Ettersom det led på ble Kråke Lange lei stedatteren og tok til å hate henne. Det var både lite og tørt det hun fikk som niste. Likevel var det noe som var underlig. Jo mindre niste hun fikk, jo bedre så hun ut, mannsdatteren. Rund og rød i kinnene var hun og hun gikk der ute og inne og skinte som en blomst.
Hvordan i all verden kan det ha seg?, tenkte trollkjerringa. Og en dag sa hun til datteren sin: I morgen skal du snike deg etter mannsdattera når hun går i skogen og se etter hva hun lever av. Her har du et par skjæreøyne. Når du setter disse i nakken kan du se hva hun farer med uten at hun merker det aller minst.
Om morgenen gikk kjerringdattera ut i skogen satte skjæreøynene på seg og lot som hun stelte med sitt. Da det ble formiddagsmat fikk hun se at mannsdattera spiste ut av ørene på en liten brun okse.
Kjerringdattera kom hjem om kvelden og fortalte moren sin alt. Men kjerringa var ikke rådvill. Hun ville drepe den brune oksen og la en stor glekse i veien for han. Oksen brukte alltid å gå først i bølingen. Men denne gangen jaget oksen bølingen foran seg og gikk selv sist. Kanskje den hadde skjønt noe. Jeg vet ikke. Tilslutt var alle kyrne slått i hjel av den fæle gleksa. Nå er det min tur, sa oksen til jenta. Men når jeg nå er død, skal du ta alle beinene mine, grave de ned og når du har gjort det, skal du stige over graven min og ønske deg tre ting som du skal få.
Jenta syntes det var vondt å skilles fra bestevennen sin, men det var ikke annet råd. Da oksen var drept, tok hun beina hans og grov de ned og så steg hun over graven. Hun sa: Jeg ønsker meg hest og sal og klær av det dårligste slag, jeg ønsker meg hest og sal og klær av det mellomste slag og jeg ønsker meg hest, sal og klede av det aller fineste slag. Dette fikk hun. Da det nå ikke var mer å gjete, satte kjerring mannsdattera bak skorsteinen til å spinne strå. Slik gikk det en uke. Da søndagen kom, tok mannen, kjerringa og kjerringdattera på seg sin beste stas og red til kirken. Men aldri før de var kommet ut grinda, før mannsdattera reiste seg fra rokken og snart red hun etter på en hest i stygge klær på en vidjesal. Huff, hvordan hun så ut. Hun stelte det slik at hun kom inn sist og red først fra kirken. På hjemveien kom det en kar og bad om hun ville følge hjem. Det kunne være bra, tenkte hun, om hun bare turte. Hun slapp ned ridepisken og hoppet ned av hesten. Mannen bøyde seg for å ta pisken, men den snappet hun selv og så ønsket hun seg hjem i kroken bak skorsteinen og heisann der satt hun. Snart durte det av rokken og da de andre kom hjem fra kirken satt hun der og spant strå som før. Hun hørte de andre snakke om en førkje som hadde vært i kirken. Hun kom ridende på en fillete hest så fæl.
Neste søndag gikk det likeens, bare det at denne gangen red hun på hesten av det mellomste slag. Og hun var kledd som folk flest. Denne gangen kom det en kar og ba henne følge med hjem. Hun takket og slapp ned den ene sølvskoen sin. Nå var karen rask til å ta skoen, men jenta svingte pisken og ønsket seg hjem i kroken bak skorsteinen. Karen ble stående igjen og gape, for jenta var borte som en virvelvind.
Da de andre kom igjen, hørte hun de snakke om en fremmedjente som hadde ridd så fort bort fra kirkeveien, nesten som hun skulle ha stjålet både hest og sal.
Tredje søndag gikk det som før. Det var bare det at hun slapp ned gullskoen sin. Karen fakket gullskoen og så bare snerten av jenta, hun var borte i en virvelvind.
Da de andre kom fra kirken pratet de svært og var så opp i under over en fin prinsesse som hadde vært i kirken. Sist kom hun og først red hun bort derfra. Hvem var det som kunne være så vakker og som hadde slik hastverk?
Den mannen som hadde fått tak i gullskoen, han vanket både vidt og bredt og lette etter jenta. Best som han gikk kom han framfor en maurtue der det røyk og luktet så underlig. Han gikk dit, men da datt han rett ned og så sto han i gården til Kråke Lange. Da han kom inn viste han fram skoen der. Hvem kunne eie den? Han prøvde den først på kjerringa, så på kjerringdattera og tilslutt mannsdattera. På henne satt den som støpt. Så fikk hun da skoene sine.
Denne karen var broren til mannsdattera, en som hadde vært lenge borte for han hadde hatt tjeneste i kongsgården. Han ble glad da han fant igjen faren sin og enda mer da han fant igjen søsteren sin som hadde vokste seg opp så stor og vakker. Da han kom tilbake til kongsgården fortalte han om den vakre søsteren sin. Dette fikk kongen høre og han ville endelig se henne. Ja, hun bodde hos Kråke Lange. Kongen sendte bud dit om at hun måtte komme og broren hennes var med. Kjerringa ville ikke nekte det, men datteren hennes skulle og endelig være med. Det hadde han ikke særlig lyst til for kjerringdattera var både stygg og fæl å se til. Men han måtte gi seg. Hun skulle og måtte være med. På veien måtte de reise over et vann og kjerringdattera stelte det slik at hun ble sittende nærmest mannen i båten.
Da de hadde seilt et stykke, sa karen, Nå ser vi landet langt borte. Hva sier broren min? Spurte den vakre jenta. Hun satt langt fra. Han sier du skal kaste den vesle hunden din i vannet, sa kjerringdattera. Det broren min sier, skal jeg gjøre, sa hun og dermed kastet hun hunden på sjøen enda dette smertet henne veldig.
Nå er vi halvveis, sa broren da de hadde seilt enda en stund. Hva sier broren min nå?, spurte manndatteren. Han sier du skal kaste skoene dine på sjøen, sa kjerring dattera. Så gikk skoene samme veien som hunden. Nå er vi snart i land, sa broren. Hva er det broren min sier, spurte jenta. Han sier du skal hoppe ut i sjøl, sa kjerringdattera. Det broren min sier, vil jeg gjøre, sa hun og dermed slapp hun seg utover båtsiden og borte var hun.
Da broren kom fram og hadde med seg datteren til Kråke Lange i båten, ble kongen rasende gal og kastet gutten i ormegården. Men det gikk ikke bedre med den stygge kjerringdattera, hun ble stengt i en mørk kjeller.
Der i vannet ble den vakre jenta fanget av en havfrue og måtte være der sammen med sin hund. Manndattera ba havfruen om at hun kunne få gå til kongsgården tre torsdagskvelder på rad. Det skulle hun få lov til, men havfruen bandt en fin lang jernlenke rundt livet hennes slik at hun kunne dra henne tilbake når hun ville. Hun tok gullskoen med seg, men fikk ikke lov til å tale til andre enn den vesle hunden hun hadde med seg. På kongsgården kom hun først inn dregestua. Hun satte seg ved peisen og snakket til hunden sin: Stakkars deg, lille vov, sa hun. Du og jeg må sove i den salte sjøen, mens datteren til Kråke Lange sover i kongens gård. Nå kommer jeg to torsdagskvelder og siden aldri mer.
Andre torsdagskveld gikk det likt den første. Men tjenerne syntes det var en underlig tale og bar det fram til kongen selv. Og tredje torsdagskvelden sto kongen der. Da han hadde sett jenta og hørt hennes klage, løftet han sverdet sitt og hogg jernlenka tvers av.
Nå ble det klart hvordan Kråke Langes datter hadde fart. Hun havnet i ormegården, men gutten kom ut igjen. Han var like hel og han ble så glad, kan du vite, fordi søsteren hans var frelst.
Da kongen så hvor vakker jenta var, kunne han ikke holde seg unna, han fridde til henne og dermed var hun dronning i landet. Og broren hennes fikk et halvt rike å rå over.