Når vi snakker om muntlig fortellerkunst, får vi et bilde av at dette er en gammel kunstart. Men å få en oversikt over historikken er å prøve å strekke seg over flere fagfelt samtidig. Pellowski knytter den muntlige fortellerkunstens renessanse til bibliotekene i USA på 1970-tallet. Der oppsto den i en ide om å revitalisere formidlingen av litteraturen. Den amerikanske fortelleren og forskeren Joseph Sobol skriver i sin bok ”The Storytellers’ Journey: An American Revival” om røttene til den muntlige fortellerkunstens gjenoppståelse, som han ser utvikle seg på 1970 tallet. Han ser på det som en utvekst av både folkemusikkens gjenoppståelse på 1960 tallet og som en rekke av «folkegjenoppdagelser» som strekker seg helt tilbake til Perrault og den tyske romantiske bevegelsen som inkluderte Brødrene Grimm. Han ser muntlig fortellerkunst gro ut av 1960 tallet med de politiske og sosiale oppstandelsene. Dette var noe som inkluderte faktorer som urbanisering, nedgang i stabile naboskap, økende mobilitet, økning i elektronisk media. Sobol analyserer sosiale, historiske og økonomiske faktorer som ga en start til fortellerkunstens gjenoppståelse, med trykk på den nasjonale fortellerfestivalen i Jonesboro, Tennessee 1972. Muntlig fortellerkunst gjenfinnes altså som et sosialt behov. Men ikke kun det – ved å intervjue forskjellige fortellere, finner han ut hva som motiverte dem til å bli fortellere og hvordan de så på den muntlige fortellerkunstens rolle i dagenes samfunn. (Sobol 1999) Så oppstandelsen av muntlig fortellerkunst handler også om kunstneres behov for å finne et uttrykk som er med på å styrke fellesskap.

Vi tar det for gitt og som et ugjendrivelig faktum at så lenge mennesket har eksistert, har mennesket fortalt. Muntlig fortellerkunst er en urform som strekker seg tilbake uminnelige tider, er vårt faste utsagn. Vi må ikke glemme at denne urformen er annerledes i dag enn i et samfunn før skriftspråket, boktrykkerkunsten og høyteknologien forandret våre syn på virkeligheten. Uminnelige tider har en begynnelse.

Vi antar som oftest at vår vestlige kulturhistorie begynner 500 f. Kr i antikken. Det finnes bevis på muntlig fortellerkunst før denne tid. Det man regner som det første nedtegnede folkeeventyret ble nedskrevet 1200 f. kr og befinner seg på British museum i London. Så fort de første skrifttegn oppsto, ble det etablert et dialektisk forhold mellom det muntlige og skriftlige språk. 100.000 år tilbake finnes det bevis på de første tegn til skriftspråk. En antagelse er at skriftspråkets forløper var muntlig formidling kombinert med bruk av objekter. Objektene ble både brukt som hukommelsens hjelpemiddel og som underholdning. Professor Merlin Donald operer med flere faser for utvikling av menneskets språk. Alle fasene fikk stor betydning for mennesket oppfattelse og persepsjon av virkeligheten. Det begynner med nomaden – ”Merlin Donald describes this earliest stage of human evolution as being a part of an ‘episodic’ culture, wherein one lives completely within here – and – now.” (Zarrilli m.fl 2006:5) Når mennesket begynte å snakke var det i en ”her og nå situasjon”. Det var en direkte kommunikasjon uten refleksjon eller meditasjon. I denne fasen har mennesket ennå ikke begynt å fortelle. “According to Merlin Donald, the evolution of human speech and language transformed our mimetic capabilities into the ”mythic” phase of our development.” (Zarrilli m.fl 2006:8) Fra den episodiske fasen går vi over i det mytiske, vi kan gjøre rede for våre omgivelser, men ikke bare det, når vi begynner å forteller oppstår det en helt ny form for forståelse og gjenskapelse av virkeligheten.

I det mennesket begynner å danne stammer som slår seg ned, forandres igjen språket. Språket blir landskapsorientert. Det vil si språket blir geografisk skilt og knyttet til bestemte steder. I følge den britiske fortelleren Hugh Lupton er det et sterkt forhold mellom språk og landskap:

The ground holds the memory of all that has happend to it. The landscape is rich in story. The lives of our ancetors and our remote ancestors have contributed to the shape and form of the land we know today – whether we are treading the cracked cement of a deserted runway, the outline of a Roman road or the grassy tump a bronze-age tumulus. And beyond the human interactions are the huge, slow geological shapings that have made the land itself. Every bump and fold is part of a narrative that is both human and prehuman. And for as long as men and women have moved over these narratives have been spoken. Language and place have become innseparable, indivisible. (Lupton 2001:5)

I arbeid med muntlig fortellerkunst har vi et ansvar for å arbeide videre med dette forholdet som har blitt tradert gjennom historie, tradisjon, folklore, myter og overtro. ”In making people aware of what lies at the back of what they see, we are helping them to value landscape, to recognise the layers and levels that are not immediately apparent.” (Lupton 2006:21)
Skriftspråket kom samtidig med at stater og nasjonale land ble etablert. Det sumeriske tegnsystemet er noe av det første konkrete som finnes som skriftspråk og dette kan forklare grunnen til at Gilgamesj er det første nedtegnete episke diktverket. Gilgamesj, historien om den sumeriske kongen på jakt etter evig liv, er skrevet ned i det 3. årtusen f. Kr. Skriftkulturen bringer sammenhenger og setter det løsrevne sammen til en mytologi. Skriftspråket lange og smertefulle utvikling, påvirker også den muntlige fortellerkunsten. Det episodiske preget får en struktur, det blir en begynnelse, midte og slutt.

Pellowski i ”The world of storytelling” knytter muntlig fortellerkunsts opphav til lek, fra lek utvikler de mennesker med talent og tilhørere seg til fortellere. Gradvis utvikler de talentfulle menneskene seg til maktmennesker innenfor religion og samfunn. De ble historikere, prester og læremestere. Pellowski nevner også andre mulige grunner til at det oppsto:
(1.) it grew out of the playful, self-entertainment needs of humans;
(2.) it satisfied the need to explain the surrounding physical world.
(3.) it came about because of an intrinsic religious need in humans to honor or propitiate the supernature force(s) belived to be present in the world.
(4.) it evolved from the human need to communicate experience to other humans.
(5.) it fulfilled an aesthetic need for beauty, regularity, and form through expressive language and music.
(6.) it stemmed from the desire to record the actions or qualities of one’s ancestors, in the hope that this would give them a kind of immortality. (Pellowski 1990:10)

Pellowskis teori kan på en måte sies å være lik den greske filosofen Aristoteles teori om opprinnelse til tragedie, komedie og episk diktning. I følge Aristoteles oppsto mimesis, som er grunnlaget for teater og episk diktning, på grunn av leken, noe mennesker og dyr har felles. Leken er nødvendig for å overleve. Ved å si at mimesis oppstår av lek, så knyttes det til noe av menneskenes grunnleggende behov. Aristoteles skriver: ”Den episke diktningen, tragedien, komedien, dityramben og største delen av fløyte – og lyrespillet er alle i sin helhet efterligninger.”(Aristoteles 1989:25) Han sier at både teater og episk diktning (det vil si muntlig fortellerkunst) er begge etterligninger av mennesker i handling. Men de er to ulike etterligninger.

Ödeen har en annen teori som går ut på at sjamanismen er den muntlige fortellerkunstens opphav. Ödeens utgangspunkt er at muntlig fortellerkunst er avhengig av bevegelse/forandring. Så fort en fortelling for eksempel blir skrevet ned, er muligheten for forandring ikke lenger tilstede. Sjamanen gikk inn i transe for å oppnå en annen virkelighet enn den umiddelbare sansbare. Sjamanen var en illusjonskunstner som skulle gjøre det usynlige synlig – en kunstner som behersket teknikker som ingen andre i hans samfunn gjorde. For Ödeen var sjamanen den første fortelleren. Sjamanen var et menneske som forsto seg på ytre og indre forandring, og som kunne strukturere dette i en fortelling slik at forandring et kollektiv gikk igjennom var håndterlige. Sjamanens oppgave var å rydde opp i de urolige forandringene. Sjamanen dro på sine ”indre” reiser, reisene ble til fortellinger, fordi det måtte kommuniseres ut. (Ödeen 1988) Ettersom tiden gikk ble sjamanens rolle overtatt av ”prästeskapet som behärskar marknaden under de kulturer som följer efter den schamanistiska epoken, nämligen de stora bronsålderskulturerna.”(Ödeen 1988:20) Hele tiden er muntlig fortellerkunst drevet av et samfunn i forandring. I det skriftkulturen kommer går den muntlige fortellerkunsten fra å være folkelig til finkultur. Den forandres ikke lenger. Så fort det blir nedskrevet er det ikke lenger muntlig fortellerkunst, det kan da ikke lenger gjennomgå en forandring. Fortellingen kan da bli et politisk maktmiddel, slik som det Gamle Testamentet i Bibelen eller som hos grekerne – det blir teater. Restene av forandringene fortsetter å leve i myter og eventyr.

I sin historiske oversikt, gjør Pellowski et skille mellom «Bardic storytelling» og «folk storytelling». Disse to “fortellertypene” har eksistert side om side i et hvert samfunn. En bard er en keltisk betegnelse på det vi på norsk ville kalle skald. skalden er en type forteller «whose function is to create and/or perform poetic oral narrations that chronicle events or praise the illustrious forebears and present leaders of a tribal, cultural, or national group». (Pellowski 1990: ) «Folk storytelling» skiller fra ”bardic storytelling”, ved at det er det vanlige folket som forteller for vanlig folk. De forteller hjemme, i arbeid og så videre. Det er denne muntlige fortellerkunsten som har holdt seg lengst i det vestlige verden, spesielt gjelder dette fortellersituasjoner hvor barn står i sentrum. Den store utropte skalden er Homer, skjønt det er kun en antagelse at han var en blind aoide. ”Homers verker” – Iliaden og Odysseen innleder gresk og dermed europeisk litteratur i tiden ca. 750/700 f. Kr. Dette er ikke bare begynnelsen, det er også slutten av en tradisjon. Det er den greske skaldetradisjonen endelikt, som strekker seg mange hundre år tilbake. Det vi har overlevert av Iliaden og Odysseen er episke fortellinger i skaldetradisjonens strenge formspråk. De episke verkene ble til ved improvisasjon i formale konvensjoner med typiske scener som: offerslakt, måltid, budbringerscener, replikkordskifte, væpning og tvekamp.

”Æsops fabler” er et kjent begrep, men vi vet faktisk mindre om Æsop enn vi tror. Historikeren Herodot og komedieskaperen Aristofanes nevner han. Herodot (ca. 484 – 424 f. Kr) er kjent som historikkens far da han var den første til å samle sitt materiale systematisk. Sagn og myter, orakelsvar og spådommer har en nokså stor plass i hans verk. Herodot sier at Æsop levde som slave på 500 – tallet. Fablene er blitt kjente gjennom de mye senere latinske oversettelser hos Phaedrus. Fablene ble brukt i Roma som en del av barns undervisning. Barna skulle resitere dem. Det fortelles at Æsop (død 564 f.kr.) kom fra Mesembria og at han levde en tid på øya Samos. Videre fortelles at han var vittig og skal ha rykte på seg for å ha fortalt dyrehistorier i diskusjoner og argumentasjoner, til både overraskelse og ære for motstanderne. Et annet ”fortellertrekk” det er verdt å nevne fra antikken, er det teatermannen Dario Fo sier om Zannimaksen (forløperen til Harlequin) som ble brukt i komedier som pauseinnslag: ”Det greske navnet antyder kronisk munndiaré. Skikkelsen ble brukt i Aristofanes’ teater som en slags pauseklovn. Det ga de andre skuespillerne mulighet til å trekke pusten.” (Fo 1992:50) Dario Fo beskriver han som en skravlebøtte full av løgnhistorier.

Både komedieskaperen Aristofanes, tragedieskaperen Evripides og filosofen Platon nevner såkalte ammehistorier, men det finnes ingen rester av dem. I komedien Lysistrata av Aristofanes finnes det en henvisning til å fortelle ammehistorier for barn. Det finnes også en begrunnelse til bruk av fabler i undervisning, de var en lett overgang fra hjemmet til skole. Som en kuriositet advarer Aristoteles i ”Politikken” de som underviser barn mot å fortelle bestemte historier – kanskje et bevis på at det aktivt ble fortalt for barn i undervisningssammenheng. Platon ironiserer over rapsodene (Strengt tatt betyr ordet en som fremfører homeriske hymner. Løsere betyr det en skald). I dialogen ”Ion” beskrives rapsoden som forfengelig (er opptatt av sitt kostyme), besatt (eller overveldende inspirert) fornuftsstridig (ha mistet all kontroll over sine sanser og er oppslukt av sitt stoff) og driver med manipulerende resitering (fordi han ikke komponerer stoffet selv).
I antikken flyttet maktens sentrum seg fra Hellas til Roma. Her levde den romerske dikteren Ovid (43 f.kr – 17 – Publius Ovidius Naso). Hans Metamorfoser, som er kanskje en av våre sterkeste kilde til greske og romerske myter. En annen forfatter er Apoleuis (123 – 161). Han var en gresk slave og forfatter, kjent for romanen Det gylne esel. I verket finner vi den første nedskrevne versjonen av Amor & Psyke, ”en uekte gresk myte”, med en struktur du finner over hele den vestlige verden. Den mest kjente norske varianten av dette eventyret er ”Kvitebjørn Kong Valemon” eller ”Østenfor sol og vestenfor måne” hos Asbjørnsen og Moe.

Middelalderen er den muntlige fortellerkunstens høydepunkt. Den romersk – katolske kirken ekspanderer utover hele Europa, dette får en avgjørende betydning for den muntlige fortellerkunsten. Kirken bruker retorikk, og utvikler persuasio, altså evnen til å overtale og spre ordet til de hedenske. Kirken var synonym med det åndelige. Alt åndelig ble tatt opp i kirken. All form for fortelling ble tatt og benyttet i deres formål. Eventyr og myter ble til legender. Behovet for å formidle Bibelen til de fattige i ånden var stort. I tillegg fantes det trubadurer, ”minstrels”, narrer og gjøglere. De var omreisende grupper som opptrådte for folket, på markeder og lignende. Fordi gjøglerne var frittalende og en trussel mot øvrigheten, utviklet de et eget språk som ble kalt for gramelot/gobeligo. De hadde mange roller og kunne også for eksempel lege og helbrede, noe som kan komme av sjamanistiske opphav. Dario Fo nevner fabliauxene: ”I begynnelsen foregår det en vandring mot Frankrike, der det skjer et lykkelig møte med den folkelige og også den lærde franske kultur; de komiske versefortellingene – fabliauxene – og særlig Rablais.” (Fo 1992:52) Dette var et fabulerende middelalderteater med blant annet kvinnelige fortellere og et materiale som besto av eventyr, moraliteter og obskøne historier.

Middelalderen er skaldene, bardenes tid. Frem til ca. 1200 tallet florerer det av minnesangere og trubadurer som forherliger de ridderlige idealer. Selve begrepet skald betyr dikter. Høydepunktet var 1100 tallet og i slutten av 1200 tallet i den vestlige verden, er denne skaldetradisjonen død. Her hjemme opplever vi i dag skalden nesten ensbetydende med islenderen Snorre Sturlason. Han var høvding, skald og sagaskriver. Den yngre Edda og Heimskringla er hans hovedverk. Den yngre Edda er en lærebok skulle gi grunnlaget for korrekt skaldediktning. Mange av skaldene oppholdt seg i følget til konger og høvdinger. Det sies at Sturla Tordsson, en skald og nevø av Snorre levde på 1200 –tallet og brukte sin fortellerevne til å vinne innpass kong Magnus Lagabøte. Skaldene hadde til oppgave å skildre viktige og minneverdige episoder i fyrstenes liv. Skaldekvadene var pålitelige. De ble sagt fram for kongen og hans menn, det vil si at folk i samtiden har kunnet kontrollere troverdigheten. Ingen skald ville fare med løgn, aller minst overfor kongen.

Andre ting vi fra middelalderen er heksekulten og brenning av hekser og pesten. Begge to finner vi rester av i fortellertradisjonen. Ellers er det verdt å nevne Saxo Grammaticus som døde i begynnelsen av 1200. Han skrev ned hele den danske historie, med blant annet Amled (Hamlet). Videre finnes samlingen ”Gesta Romanorum” (1300) – en samling av fortellinger om romerske helter, nedskrevet av en munk eller munker. Mye av stoffet her har karakter av eventyr, og vi finner både ”Rike Per Kremmer” og ”Verden lønner ikke annerledes”. Italieneren Giovanni Boccaccio (1313 – 1375) skrev Decameronen. Verket i seg selv har en meta funksjon da den refererer til fortellersituasjoner og fortellingene som blir fortalt har en sterk sammenheng med folkediktning. Fortellingene representerer et godt fortellerstoff i dag også.

Etter middelalderen følger en periode hvor fokus flyttes fra Gud til individet, fra Moses til Newton. (Nygaard 1995) Troen på at språket skaper virkelighet forsvinner. Det er det erfarte som gjelder. Ettersom tiden for boktrykker kunst kommer og etablerer seg, forsvinner gradvis fortelleren fra det offentlige rommet. Historien om muntlig fortellerkunst opp til vår moderne tid handler da mer eller mindre om innsamling og utgivelse av folkeeventyr. Etter middelalderen er Norge et svekket land når det gjelder å være en del av det såkalt kulturelle høysete. Vi har vært igjennom svartedauden og er underlagt Danmark – noe som påvirker vårt muntlige språk.

I perioden etter middelalderen hersker slagordet her er ”ad fontes” – tilbake til kildene. Lærde flykter fra tyrkere og Bysants og bringer med seg kunnskap om antikken. Interessen for klassisk tid oppstår og gjenfødes. Hovedsaklig til å begynne med oppstår det i Italia. Det blir bykulturer. Det blir penger med i spillet, rike mennesker ønsker å kaste glans over seg selv og kjøper kunstverker. For første gang får kunstnerne en levevei ved å kaste glans over individet og kunst er ikke lenger samfunnets eller kollektivets eie. (Nygaard 1995)

I 1550 – 53 utkom den første såkalte eventyrboken av Giovanni Strapoarolas. Boken het: ”Le pacevoli notti” – vidunderlige netter. Denne boken fikk stor betydning for folkloristenes diskusjon hvor det blant annet diskuterer om undereventyret egenlig har et skriftlig utgangspunkt og ikke et muntlig. Her møter vi de første nedtegnede folkeeventyrene i en samling
Frankrikes klassisme (1630 – 1700) er et svar på den italienske renessansen, selv om den kommer 100 år senere. Som renessansen bygger den på klassiske mønstre og idealer. Fransk klassisme forbindes hovedsakelig med dramatikk. Men flere momenter gjør den interessant i vårt perspektiv. Poeten (med mer) La Fontaine (1621-1695) skal ha presentert fablene og eventyr for Ludvig den XIV (1621 – 1695). Dette ble nå endel av hoffkulturens litteratur. De hadde ingen forståelse for selve eventyret i seg selv, men brukte den i en satirisk form. Fontaine skal ha påvirket oppblomstring av interessen for folkeeventyr i Frankrike. Han ble etterfulgt av Charles Perrault (1628 – 1703) Den mest kjente boken het ”Gåsemors eventyr” og du kan følge en ubrutt linje fra denne boken til brødrene Grimm, og med de tyske brødrene begynner en vitenskaplig samling av folkeeventyr som danner grunnlaget for folkloristikk. Og ikke minst – HUN trer klarere frem, den europeisk konvensjon om den arketypiske fortelleren som en gammel kvinne sittende ved ilden med et håndarbeid blir nå skapt, slik hun er avbildet på Perraults bok. Før 1600 anså aristokratiet folkeeventyrene som en vulgær tradisjon i Frankrike. I middelalderen og gjennom renessansen ble de brukt av analfabetiske mennesker og prester for å nå ut til folket. Kjøpmenn og vandrere fortalte dem til folk på vertshus for så å gradvis nå inn de franske salongene. De aristokratiske kvinnene som hadde hørt historier som barn brukte folkediktningen som en kilde til innovative diskusjoner og utvikling av sin egen kunst.

Når det folkelege og munnleg-fortalde eventyret vart utvikla som skriftgenre nettopp i Frankrike, heng det saman med Frankrikes sentrale posisjon som kulturland, og med dei litterære og kulturelle interessene til det franske aristokratiet – ikkje minst kvinnelege aristokratar.(Solberg 2007:56)

Her handlet det om hvem kunne lage den beste fortellingen utfra et bestemt plot. Eventyrene fikk en sosial og underholdene funksjon. improvisasjon og eksperimentering ble understreket. Kvinnene (hovedsakelig) i de franske salongene med Mme. D’ Aulnoy i spissen, brukte det som en politisk funksjon, eventyrene (de skrevne) var en kritisk strategi mot kongen.
Opplysningstiden er troen på at enkelt menneske ved hjelp av fornuften kan erkjenne det naturlige. Her skal ny kunnskap ut til folket. Nå skjer det en forandring i samfunnet, hvor borgerskapet blir den nye makten. Men den spiller en kort rolle før romantikken som tidsepoke ankommer. Skjønt en Johann Gottfried Herder skal ha begynt å samle inn av folkediktningen, som en liten bisetning før brødrene Grimm trår til.

Romantikken er en periode hvor mystikkens tanketradisjon spilte en rolle. Ånden er rundt oss, i naturen (Nygaard 1995:199). Kunstneren var et geni, som kunne se det som lå bakenfor. Med brødrene Grimm begynner den moderne europeiske folketradisjonen. Første eventyrsamling kom ut i 1812 – 1815. Deretter følger den en rekke innsamlingsperioder – Asbjørnsen & Moe samlinger kom ut i 1842 – 1844 som et ledd i nasjonaloppbyggingen, Afanasiev, en forfulgt russisk eventyrinnsamler, utga tallrike samlinger, den første i 1855, 1870 kom den italienske folkesamlingen ved Laura Gonzenbach.
Med skrive – og boktrykker kunsten stilner muntlig fortellerkunst som en del av det offentlige rommet. Likevel kan det rundt om i Norge fortsatt oppleve mennesker som forteller, som ivaretar gammel folketro med sine fortellinger og som har fått fortellingene overlevert av sine foreldre. Spesielt innenfor folkemusikken har den muntlige fortellerkunsten blitt ivaretatt.
Muntlig fortellerkunst i Norge har i dag en sterk forbindelse til det som skjer i det britiske fortellermiljøet. Sannsynligvis kom fortellerkunsten for alvor til Storbritannia da «The company of storytellers” ble dannet i 1980. I samtale med Ben Haggarty som var med på å starte denne gruppen kan han fortelle at hans uttrykk var til å begynne med teater, spesielt med vekt på masker og dukker. I denne prosessen blir han ikke fornøyd, han elsker eventyr, men scenebildet stemmer aldri overens med det bildet han har i hodet. Løsningen finner han i den amerikanske fortelleren og folkloristen Dianne Wolksteins bok: ”The Magic Orange tree”. Wolkstein har samlet inn fortellinger fra Haiti, men ikke bare det. Hun beskriver hvor det ble fortalt, hvem fortellerne var og hvordan de formidlet fortellingene. Det er selvfølgelig forteller han skal bli. Samtidig i land som Frankrike, England, Danmark, Sverige og Norge dukker opp ulike tendenser som fortellerklubber, forsøk på å danne fortellerforeninger, fortellere og så videre.

Fortellerkunst, Muntlig fortelling 1 og Muntlig fortelling 2 er tre fagenheter (30 studiepoeng) ved Høgskolen i Oslo. Fortellerkunst og MF1 studiene har samme utspring. Fortelleren og førsteamanuensis Marit Jerstad er drivkraften bak, med fortelleren Tone Bolstad Fløde og dramapedagogen/studieleder Åshild Vethal som en viktig innspillere i det hele. Jerstad startet med kortere fortellerkurs i grunnfaget drama. Fløde gikk ut og var den første som kalte seg forteller, basert på et slikt kort kurs. Hennes hovedfagsoppgave var en grunnpilar i utvikling av studieplanen. I 1995 gikk det første kullet ut av Fortellerkunst, i 1996 av Muntlig fortelling.

Noen av studentene har valgt å kalle seg fortellere og leve av dette som en kunstnerisk uttrykksform. Flere er engasjert i og driver med muntlig fortellerkunst, enten ved siden av eller i andre yrker. Fagenhetens hovedfokus er å gi økt forståelse for eventyr og innføring i fortellerteknikk. Muntlig fortellerkunst virker som et historisk knutepunkt med røtter flere steder og som sprer seg videre på flere steder. I dag kan man se at muntlig fortellerkunst blir brukt som et element i teater, det er et pedagogisk krydder i et klasserom og limet i en konferanse.

Comments

comments