En dag fødte hun en sønn og han fikk navnet Konyeki. Da Konyeki vokste opp, lærte han av sin far og ble selv et beist og monster. Han ville jakte med sin far og de fanget alle slags skapninger som de bragte med seg hjem og moren måtte lage mat av dette. Hun spiste aldri kjøtt fanget av dem. Hun var en vegetarianer.
En dag kom Konyekis tante på besøk, hun var søster til moren. Konyeki og faren bestemte seg for å drepe og spise henne. Moren skjønte hva som var i ferd med å skje og hun ba sin søster om å rømme og dra hjem straks. Hun fortalte ikke søsteren hvorfor hun ikke ville at hun skulle bli, men insisterte på at hun måtte dra.
Konyekis tante ble mistenksom og bestemte seg for å gjemme seg et sted i skogen og spionere på hva som skulle skje. Hun klatret opp i et tre og ble sittende der i toppen. Men da Konyeki og faren kom gående, kunne Konyeki lukte henne og da han tittet opp fikk han øye på henne. Han prøvde å få farens oppmerksomhet, men faren forsto det ikke og ønsket ikke å kaste bort tiden og ville hjem.
Konyeki klatret opp i treet. Da han fikk se at det var hans tante sa han: ”Vi skulle drepe og ete deg i natt. Om du gir meg dine fingre og lar meg ete dem, skal jeg la deg gå og ikke si noe til min far.” Hun ga han sine fingre. Så forlangte han hennes tær. Da klarte hun ikke lenger å holde seg fast i treet og falt ned. Konyeki ropte til sin far: ”Jeg har klart å fange henne far, kom og se.” Da hans far kom, drepte de henne og da de åpnet hennes mage fant de tre babyer. De var alle gutter. Konyeki la et teppe rundt dem og tok dem med til sin mor slik at hun kunne koke dem. De levde alle tre. Moren forsto hva som hadde skjedd da hun visste at søsteren var gravid og snart skulle føde.
Hun gjemte de tre små barna og tok godt vare på dem. Istedet for å koke dem, fant hun mus og da Konyeki kom og ba om mat, ga hun han musene. Det var mørkt og han var sulten, så han brydde seg ikke med å se nærmere på kjøttet. Han klaget over at maten ikke smakte noe særlig. Hans mor sa at hun ikke spiste den skrekkelige maten, så hun visste ikke hvordan den smakte.
Han klaget til faren, men han stolte på sin kone og hørte ikke etter på klagingen. Moren tok godt vare på de tre barna og hun matet dem og de vokste fort. Hun ba til Gud om å redde barna og henne. Gud svarte på hennes bønner. Som et mirakel gråt barna aldri gjennom barndommen. Konyeki og hans far ante ikke at det vokste opp tre gutter i deres hjem.
Da guttene vokste opp fortalte moren at deres liv var i fare og at de måtte samarbeide for å være trygge. Da de var voksne og sterke, ga hun dem sverd og spyd og piler for å nedkjempe beistene. Guttene forsto dette meget godt. De tilbrakte mye av tiden med å trene på å bruke våpnene og da de følte seg klare ba de moren om tillatelse til å kjempe mot Konyeki og hans far.
Konyeki sa ofte til sin far at han syntes det var så mange fotavtrykk hjemme, spesielt om kveldene og at mistenkte at det var flere folk i hjemmet deres. Faren ignorerte dette. Han tenkte at sønnen bare tullet. Konyeki fortsatte å være nysgjerrig og stilte moren sin en rekke spørsmål ad fotavtrykkene. Hun forsto at nå begynte det å bli farlig.
En kveld bestemte de tre brødrene seg for å angripe Konyeki og faren i det de kom hjem fra jakt. De ventet ved inngangen til hjemmet. Konyeki og faren kom hjem trette og utmattede, fordi de hadde jaktet ned en bøffel. Straks de nådde hjemmet ble de angrepet og snart drept, de kunne ikke kjempe tilbake. Konyeki ropte ut til faren: ”Det er det jeg alltid har sagt. Jeg så fotavtrykkene og for lenge siden, husker du kjøttet som ikke smakte som mennesker. Vi spiste ikke barna.” Straks han hadde sagt dette, ble hodet hans hugget av. Og han og faren ble brent på et bål. Så flyttet de alle til landsbyen og de tre brødrene ble hedret og tre mektige krigere ble de.