I år har det vært noen fantastiske studenter på fortellerkunst (ja, det er jo gjerne det vært år). Men årets studenter har samlet mye mindre fravær enn tidligere kull. Dette er det nok ulike årsaker til, så jeg skal ikke ta for meg det. Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om dette sorte hullet fravær og hva slags konsekvenser det har for det faglige og det sosiale i et praktisk – estetisk fag hvor man ikke kan lese seg til den metodiske praksisen.

Jeg og mine kollegaer har selv vært studenter; vi kjenner til den krevende hverdagen det er å være student, studielån rekker ikke til, barn skal hentes i barnehage, barn er syke, vi må jobbe for å få det til å gå rundt, vi selv er syke også videre. I utgangspunktet tror jeg at de aller, aller fleste årsaker til fravær er legitime. Å bo i Oslo er dyrt og de som ikke bor i Oslo har et godt stykke reisevei. Det praktiske estetiske faget er krevende, det skal jobbes utover undervisningstid, mange ganger i helger og teori skal leses ved siden av den praktiske undervisningen. Dagene blir lange og mange og ofte er det vanskelig å prioritere, selv om det er ofte det det handler om; altså en prioritering. Ved sykdom finnes det muligheter for studenten til å få et mer tilpasset studieopplegg, ved f.eks. å få forlenget studietiden. Dette er noe studenten selv må sørge for.

I et praktisk – estetisk fag med primært obligatorisk undervisning, blir fravær ført uansett grunn. Mer enn 20% fravær, som kanskje høres lite ut, men som når man begynner å telle timer blir faktisk mye, er grense for å sikre den faglige kompetansen. La oss si at et 30 studiepoengs kurs består av 200 obligatoriske undervisningstimer; da vil 20% fravær være 20 timer som igjen vil si en undervisningsuke med 4 dagers undervisning med fem timer hver dag. Det er ikke mye.
Men hvorfor er fravær uheldig? Her følger en liste over konsekvensene ved fravær:

– Det går ut over studentens faglige kunnskap og kompetanse. Studenten har sannsynligvis ikke det metodiske eller det begrepsmessige på plass. Studenten vil få utfordringer med å forvalte det didaktiske og det praktiske – metodiske ute i ”det virkelige liv.”

– Det går utover den faglige kompetansen til klassen. Ja, det gjør faktisk det. I et praktisk – estetisk fag handler mye av arbeidet om samspill med andre. Medstudenter får ansvar for å sørge for at alle sitter med den samme kompetansen og dette kan føre til at f.eks. fokus på oppgaveløsninger blir forkludret eller feil.

– Det gir læreren ekstra ubetalt arbeid. Det er dessverre slik at man ønsker å få flest mulig studenter gjennom eksamen, fordi det er med på å dekke kostnadene ved et studium. Videre har studenter rettigheter til å få erstattet ”det tapte”. Dette fører til at vi som lærere må lage ekstra oppgaver til studenter slik at de skal ha mulighet til å ta igjen den tapte kunnskapen før de gjennomfører en eventuell eksamen.

– Læreren kan ikke bidra med referanse. Ofte trenger studenter referanse til studier i utlandet eller i forbindelse med søknad på en jobb. Vi lærere får ofte forespørsel om dette. Men det er vanskelig å gi dette til studenter med høyt fravær.

– Læreren kan ikke komme med anbefalinger. Det studenter ofte glemmer er at lærerne kommer fra et praksisfelt og et nettverk som ofte søker nye medvirkende. Vi blir kontaktet av potensielle oppdragsgivere eller vi har selv prosjekter hvor vi trenger deltakere. Da er det vanskelig å anbefale studenter vi ser prioritere bort studier.

Dette høres veldig pekefinger moralsk ut, men ved høyt fravær føler vi lærere ofte at studenten ikke respekterer den kunnskap og kompetanse og det arbeid vi legger ned i den undervisningen vi gjennomfører.