Kongsdatteren i haugen

Fortellingen her virker ufullstendig, det er en gave for en fortellerkunstner fordi man da må ta i bruk sin skapende verktøykasse for å få den opp og stå. Personlig syns jeg fortellingen har motiver som er interessante og som jeg ikke har sett hos andre norske folkeeventyr, spesielt gjelder det begynnelsen av fortellingen. Fortellingen har også noen umoderne og kritikkverdige holdninger som representerer en annen tid, slik som å få barn utenfor ekteskap. Dette bør man tilpasse vår tid. Dette gjelder også andre norske folkeeventyr og spesielt skal man være på vakt, mener jeg, mot de fortellingene som blir publisert i stadige nye utgivelser som Asbjørnsen & Moe.

Kilde: Folke-Eventyr, uppskrivne i Sandeherad fortalde paa Landsmaal ved Kristofer Janson, Det Norsk Samlags forlag, Kristiania, 1878

Det var en gang en konge som hadde en eneste datter. Da dronningen døde, gifte kongen seg med en trollkjerring som også hadde en datter. Det var en prins som skulle ha kongsdatteren, men det ville ikke trollkjerringa og hun gjemte bort kongsdatteren i en jordhule. Der var hun i syv år. En lind grodde røttene sine ned til henne i hula og rundt tvinnet hun gull og sølvtråder.

En dag var det en hest som ble jaget av ulver, hesten for over haugen og trådte et hull i den. En ulv som for etter datt gjennom hullet og ned til kongsdatteren. Hun tok tak i ragget på ulven og på den måten slapp hun ut. Da hun var vel ute, tok hun en brun fole som sto der og red til kongsgården.

Dagen etter skulle det være bryllup. Datteren til trollkjerringa skulle gifte seg med prinsen. Kongsdatteren gikk og spurte om hun kunne få hjelpe til på kjøkkenet. Jo, det kunne hun. Datteren til trollkjerringa hadde født en sønn nede i stallen og det således vondt for henne å stå brud. Moren fant på at den fremmede jenta skulle kle seg ut som brud i hennes sted og følge prinsen til kirken. Prinsen hadde ennå ikke sett bruden sin, bortsett fra på et bilde han hadde fått. Prinsen syntes bruden var svært fager og før de dro i kirken ga han bruden en hanske og sa hun ikke måtte gi den til noen andre enn han.

Da de skulle ri mot kirken, ba bruden om å få sin egen folke å ri på og sa til prinsen: Lytt nøye på det jeg sier i dag.” Da de hadde ridd en stund, sa hun:
”Stå ung fole, stopp en gang
Bruden ligger i stallen med en sønn i sitt fang.”
Prinsen undret seg over dette. Så kom de til linda som sto ved jordhaugen, da sa hun:
”Her stå linda i lange stunder
med gull på røtter derunder.”
Og da de red forbi jordhaugen sa hun:
”Sju full år jeg satt
en ulv ned datt
en fole jeg fant
en prins jeg vant.”
En stund senere kom de til en grind, som slo fram og tilbake så ingen kunne slippe igjennom.
”Stå stille grind
så vi slipper inn,
deg bygde kong Finn
han var far min.”

Da de kom hjem og festen skulle til å begynne, ble datteren til trollkjerringa kledd som brud, og kongsdatteren var tilbake på kjøkkenet.
Da festen nærmet seg slutten, spurte prinsen om hvor hun hadde hansken hans. ”Åh, den glemte jeg,” sa hun og sprang til kjøkkenet for å be om å få hansken. Den ville ikke kongsdatteren gi til andre enn han selv. Det ble da til at jenta skulle gå etter henne og stikke hånden fram under armen hennes slik at prinsen ville tro at bruden hadde den. Prinsen tok tak i hansken og holdt hånden fast og slik kom den rette bruden fram. Nå ble trollkjerringa og datteren hennes stengt inne i jordhula. Prinsen og kongsdatteren turte bryllup sammen og i glede.