Kongens avhengighet

Det var engang en slange som begynte å bli gammel, så gammel at han var i ferd med å bli for langsom til å fange sitt hovedbytte: frosker. Men alderdom gir erfaring og erfaring visdom. Han klekket ut en plan og dro av sted til froskekongen. Her klarte han å overbevise froskekongen om han var blitt dømt av en hellig mann til å bære frosker på sin rygg, til å gi frosker ”slangeritt”. Froskekongen fikk være med på en prøvetur og det var nok til å overbevise kongen om at dette var fantastisk.

Hver dag var kongen, hans familie, hoffet og alle viktige frosker ute å red på slangen, mens de mindre viktige, de såkalt vanlige froskene løp ved siden av.

En dag gled ikke slangen så fort, og rittet var ikke så spennende. Da kongen klaget, forklarte slangen at han var for svak til å gli så fort, fordi han var sulten. ”Vel, hva spiser du?” ”Frosker.” ”Åh, vel… du kan spise en av disse vanlige froskene som hopper ved siden av oss.” Det gjorde slangen. Hver dag spiste han en av de froskene som hoppet ved siden av, til det var ingen igjen. Da ofret kongen de som var minst viktige ved hoffet, så den ene og så den andre. Tilslutt var det kun den kongelige familien igjen. ”Men jeg må ha mine daglige turer… ta minstemann”, sa Froskekongen. Slik fortsatte det til det var kun kongen igjen. ”Glupmfh”

Slangen forlot dammen og reiste til en annen. Kanskje de likte å ri på slanger der også?