Det var engang en konge, en mektig konge, landet hans var stort og fylt opp med rikdommer og folket var mange. Han var ikke bare mektig. han var en vakker konge.
Når han kom ridende gjennom en by, ble kvinnene stående og stirre etter han. Han var ikke bare mektig, vakker, men også god. Når hans folk trengte råd, kunne de komme
til hans trone, og kongen var mer enn villig til å gi sitt folk råd.
Men tiltross for alt dette, så var det noe som manglet. Ved hans side satt det ingen dronning. Det skyldes at kongen han var fylt med begjær, med lyst, med stor elskovs
trang. Denne trangen var så stor, at han visste at han kunne ta livet av en kvinne med den, og fordi han var en god konge, ville han ikke utsette en kvinne for dette. Folket
hans, ønsket en prins, og kongen selv lengtet etter en kvinne og en arving. Så en dag tilkalte han sine rådgivere og ba de om å finne en løsning. Rådgiverne satte seg ned
og til å tenke, å snakke og diskutere. Slik satt de i timer, dager, i hele 7 dager satt de.
Men da fant de en løsning, de løp til kongen og sa:
– Konge
– Ja
– Konge, du er en mektig konge, konge!
– Ja
– Konge, du er en mektig konge, konge, og konge, du er en god konge, konge!
– Ja
– Konge, du er en mektig konge, konge, og konge, du er en god konge. konge og
konge, du er en vakker konge, konge.
– Ja de sier så.
– Konge,
– ja
– Vi har funnet løsningen på ditt lille, dog store problem.
– Så kom med den
– Konge, du trenger en kvinne av meget spesiell art, en kvinne utover det vanlige, en
kvinne som man sjelden ser maken til, som skal finnes. Du trenger en kvinne med to
vaginaer. På den måten får tilfredsstilt ditt store behov, og kvinnen vil ha glede av,
sogar overleve det.
Dette syntes kongen var en god ide, og han sendte ut bud over hele riket. Sendebudene stilte seg på hjørner av markeder og under trær på landsbygda, mens de
ropte ut: ”Bud fra kongen! Kvinnes i passende alder søkes, i stillingen som dronning. De kvinner som mener seg egnet kan komme til kongen på den og den tiden og legge
frem sin sak.” Dere kan tenke dere at det var ikke få kvinner, som ikke følte seg passende til stillingen som dronning. Kvinner kom, gamle og unge, lette og tunge,
brede og smale fra ås og dale. På den gitte dagen, da kongen slo opp vinduene om morgenen, fikk han se at utenfor stor det køer, rekker, rader med kvinner. Vel, kongen satte seg på tronen, og tok imot den ene kvinnen etter den andre, lyttet til dem, studerte dem. Alle hadde sine gode sider og sine dårlige sider. Men når det kom til den viktige detaljen, så var det ingen som hadde to.
Et stykke unna, bodde det en klok gammel kone og hennes datter. Datteren var vakker, høyreist og med former på de rette stedene. hun var klok og veltalende. Den
gamle kona fikk høre om hva som foregikk på slottet og hun mente at hennes datter var et egnet emne som dronning. Hun ba datteren sin om å dra til slottet. «Men. mor»,
sa datteren, «Jeg har da ikke to». «Du har så mye mer!», sa moren, «Du sier du har to og så løser vi problemene etterhvert som de kommer.» Datteren dro til slottet og stilte
seg bakerst i køen av kvinner. Det var en sliten og oppgitt konge som satt på tronen da kvinnen kom, men da han fikk øye på henne, så våknet han til liv. Hun var vakker,
hun gikk som en gaselle, høyreist og det duvet i hennes former, der hun vandret opp mot tronen. Når kongen tok til å tale med henne, så var hun veltalende og klok. Men
så var det detaljen da. «Du vet», sa kongen, «at dette krever noe meget spesielt av kvinnen, nemlig to.» «Det er da ikke noe problem, i min familie, har kvinnen i
generasjoner hatt to. Det har vært så og si vårt familiemerke.» Kongen kunne ikke tro sine ører, her sto hun foran han, kvinnen som hadde alt. «Det er du som skal bli min
dronning.» Så gjorde han tegn til at bryllupet skulle settes i stand. I løpet av få minutter, var langbord dekket med de deiligste retter, kvinnen ble kledd opp som en
brud, de ble viet i all hast, maten ble slukt. Så bar kongen dronningen til bryllupskammeret.
Der begynte han å kle av henne, plagg for plagg. Selv kastet han av seg sin kappe. Så sto de nakne over hverandre. Kongen begynte å kysse sin brud, i ansiktet, han strøk
henne over brystene, kysset de, kysset henne på hennes runde mage, kjente på hennes hofter. Så satte han seg ned for kysse henne der. Men hva fikk han se? Han reiste seg
opp og sa: ”Men du har jo ikke to.” ”Nei, nå får du gi deg, Konge. Jeg kan jo ikke gå rundt med to på meg. Aner du ikke hvilke problemer det kan føre med seg? Bare tenk
deg, når jeg skal gjøre mitt fornødne. Og hva om jeg skulle miste den? Tror du det er så lett å få tak i ny? Den andre har jeg gjemt unna, så når denne er sliten, så finner jeg frem den andre.” Kongen forsto at kvinnen hans virkelig var klok. Han løftet henne opp, la henne på ryggen i senga, så elsket de, i timer og dager.
Det var en lykkelig tid. Men en konge har sine plikter. Kongen måtte ut på en reise, for å se hvordan det sto til i riket. Han gikk til sin dronning og sa: ”Kjære dronning,
når jeg nå legger ut på en reise, så kommer jeg til å tenke på deg, og når jeg tenker på deg, så vil jeg forestille meg hvordan du ser ut. Når jeg forestiller meg hvordan du ser ut, så vil jeg lengte etter deg. Kanskje du kunne sende med meg den du ha i ekstra, for
å døyve denne lengselen?”
Dronningen sa – jo, bare han ga henne litt tid, så hun kunne finne den frem. For hun hadde jo ikke hatt bruk for den før. Dronningen fant frem et skrin, så fikk hun fanget
en liten fugl, som hun la i skrinet. Hun overrakte skrinet til kongen og sa: ”Nå er du forsiktig med den, den er litt sky, skrem den ikke, og for all del mist den ikke.” Det
lovte kongen og så dro han. Det gikk ikke mange nettene, før han begynte å tenke på henne, han forstilte seg hvordan hun så ut, og han lengtet. Han tok fram skrinet, slik at
han kunne kjenne litt. Han åpnet det forsiktig, stakk hånden inn. «Åh». det var varmt, mykt, skjelvende, akkurat slik det skulle være. Kongens lyst økte, han klarte ikke å
holde tilbake, han rev av lokket og poff, så fløy fuglen sin vei. Kongen etter, han ropte på soldatene og de etter de også. De sprang opp åser og ned daler etter fuglen. Men
fuglen fløy sin vei til himmels.
Tung til sinns dro kongen hjem. Han prøvde å forklare saken for sin dronning: ”Den bare fløy til værs, jeg regner med at Vårherre tok den til seg.” ”Hva”, sa dronningen,
”Har du mistet min ekstra, min eneste ekstra? Vet du ikke hvor umulig det er å få tak i en ny?” Så sprang hun inn på rommet, lukket døren og gråt og bar seg. Kongen sto
utenfor med krona i hånden, «Jeg mente det ikke, å vær så snill, det er jo ikke så farlig, vi trenger den ikke. Jeg ber deg tilgi meg, så vil jeg engang tilgi deg. Da lukket
dronningen opp døren, ba kongen om å komme inn og sette seg ned.
Så fortalte hun hvordan alt hang sammen. Så lo de godt. De levde lykkelig alle sine dager.