Kong Effiom elsket vakre kvinner og hver gang han fikk nyss om en usedvanlig vakker kvinne, sendte han bud på henne og gjorde henne til en av sine koner. Dette hadde han råd til, for han var en rik mann og kunne betale for den medgiften foreldrene ba om. Han var blitt rik gjennom å kjøpe og selge slaver.

Kong Effion hadde to hundre og femti koner, men han var aldri fornøyd, for stadig var det en vakker kvinne han måtte ha. Nå fikk han høre at hanen hadde en vakker datter. Kongen sendte straks bud på hanen og fortalte hanen at han ønsket hans datter som kone. Hanen var en meget fattig mann og kunne ikke motstå kongens ønske. Han tilkalte sin egen datter. Kongen så at hun var vakker og betalte hanen en god medgift. Hanen sa til kongen at han ikke måtte glemme at hun hadde en hønes instinkter. Han måtte ikke bli sint om Adia Unen (som hun het) plukket opp frø og mais og korn når hun så det ligge på bakken. Kongen svarte at han ikke brød seg om hva hun spiste så lenge hun tilhørte han.

Kongen elsket sin nye kone høyt, så høyt at han kun var med henne og overså de andre konene. Adia Unen var den kona som gledet han mest på alle måter. Det var også underholdende å være sammen med henne, ja, det ble slik at kongen ikke kunne leve uten henne. Hun måtte alltid være ved hans side og han overså de andre konene helt. De andre konene ble rasende og selv om de hatet hverandre, møttes de, fordi de hatet hanens datter enda mer enn hverandre. Kongen hadde ekskludert dem helt og det var ikke rimelig at kongen skulle gi all sin kjærlighet til kun en kone. Sammen bestemte de seg for å vanære Adia unen. En av dem sa: «Denne kvinnen som vi alle hater, er jo en hanes datter, vi kan lett vanære henne framfor kongen. Jeg har hørt at hun ikke kan motstå mais, uansett hvor den befinner seg!»

Kvinnene la en plan for hvordan de kunne avslørte Adia unen som den høna hun var, og det skulle skje på den dagen hele landets folk kom for å gjøre ære på kongen. Dette skjedde tre ganger om året, folket brakte med seg mat og husdyr som gaver til kongen og kongen arrangerte en fest med god mat, musikk og dans. Den store dansen kunne vare i flere dager.

På den gitte dagen, ba en av kongens koner sin tjener om å vaske en maiskolbe. Hun ba tjeneren om å bære maisen i en kalebass når alle folkene var tilstede og at maisen skulle kastes ned på bakken framfor Adia unen.

Det gikk som avtalt. Da folket hadde samlet seg og kongen hadde satt seg i sitt sete, kom tjeneren og kastet maiskorn framfor føttene til Adia unen. Straks gikk Adia unen til kornet, plukket det opp og spiste det. Folket lo og kongen både skammet seg og ble sint. Kongens andre koner og folket sa at de hadde trodd at kongens kone hadde lært seg bedre manerer enn å plukke opp mais som var blitt kastet. Andre sa: «Hva annet kan du forvente av en hanes datter. Hun følger sine naturlige instinkter.»

Kongen selv var så skamfull at han ba en av tjenerne om å pakke sammen Adia unens saker og frakte dem til hennes fars hus. Dette ble gjort og Adia unen flyttet hjem til sine foreldre.

En annen av kongens koner var en god venninne til Aida unen og den kvelden fortalte hun kongen at det hele skyldtes de andre konenes misunnelse. Kongen ble enda mer rasende og sendte de misunnelige konene hjem til deres foreldre uten at de fikk med seg noe som helst fra kongen. Deres foreldre ville ikke ta dem i mot. Så kvinnene ble hjemløse og måtte vandre rundt som tiggere.

Kongen sørget så mye over å ha latt seg forlede til å sende vekk sin elskede kone at han en dag døde. Folk forsto at han døde av et knust hjerte og de framsatte en lov om at mennesker ikke fikk gifte seg med fugler eller dyr.

Kilde: FOLK STORIES FROM SOUTHERN NIGERIA, WEST AFRICA av
ELPHINSTONE DAYRELL, F.R.G.S., F.R.A.I. WITH AN INTRODUCTION BY
ANDREW LANG, 1910, published by Longmans, Green and Co.

Comments

comments