Det var en ung konge som hadde vært gift et år, da ble han enkemann og det brøt ut krig mellom Sverige, Russland og Tyskland. Kongen ble lei seg og han sa til seg selv da han samlet en hær for å dra i krigen: «Går dette godt, skal jeg gifte meg med den første kvinnen jeg møter her i landet når jeg kommer tilbake. Det er det samme om hun er rik eller fattig, stygg eller vakker, ung eller gammel.»

Så reiste kongen og ble borte i lang tid. Krigen gikk bedre enn noen hadde ventet. Da dro kongen hjemover igjen, men ingen kvinne møtte han før han var tre mil hjemmefra. Der fikk han øye på en jentunge stå ved veien, både uthungret og så fillete at så hun vidt kunne dekke kroppen sin med filler.
«Gå ned», sa kongen til kusken, «og spør den vesle hvor hun er fra.» Kusken gjorde det og fikk til svar at hun var fra Tyttebærstua og var 8 år gammel. «Hvor ligger hjemmet ditt», spurte kongen. «Der borte» sa jenta og pekte med fingeren mot høyre. Kongen så en ussel, liten stue ikke langt borte. «Gå bort og hent foreldrene hennes», sa kongen til kusken. Kusken kom tilbake med to uthungrede og fillete mennesker. Kongen fortalte dem det løftet han hadde gjort og ba om å få den vesle jenta til kone. Foreldrene begynte å gråte av glede og kunne knapt si ja, så forundret var de.

Kongen lot jenta sitte ved siden av kusken og kjørte de til kongsgården. Der ble jenta vasket og pyntet fra topp til tå. Da var hun så ven og vakker at kongen ble rent inntatt av henne. Han lærte henne det nyttigste han kunne finne på, lot henne gå i syskole, lærte å spille og enda mer. Jenta vokste og med alderen ble hun enda vakrere og finere.
I sitt fjortende år sto hun både konfirmant og brud på samme tid. Kongen tok seg av de fattige foreldrene hennes og ved bryllupsbordet satt de nærmest kongen og den nye dronningen.

Tiden gikk og det kom en ny krig og kongen måtte forlate sin kone. Kongen sa til en hoffmennene som han visste var svært listig: «Når jeg nå er borte, må du sette kona mi på prøve, om du kan få viljen din med henne. Gjør du det, får du vel også tak i gullkjedet som hun har om halsen. Når du så venter meg hjem igjen, skal du henge kjedet ut på en lang stang. Ser jeg det, er det et merke på utroskap og jeg kommer aldri tilbake. Riket mitt, kongsgården og alt som er etter meg, skal du få og bare la dronningen få et rom til seg selv.»

Så tok kongen farvel med sine kone og ble lenge borte. Hoffmannen prøvde på alle vis å forføre dronningen og særlig å få tak i gullkjedet som hun bar om halsen, men han kom ingen vei med planene sine.

Endelig fant han på et råd. Dronningen ville så gjerne la seg lyske om ettermiddagen når hun hadde fått mat. Da sovnet hun godt og rolig og glemte ellers alt det som lå henne på hjertet. Hoffmannen snakket med en gammel kone som bodde i nærheten, som var kjent for å kunne luske godt. Han fikk henne til å gå til dronningen og spørre om ikke hun skulle luske dronningen. Dronningen ga seg i prat med henne og da hun hørte at kona var så god til å lyske, takket hun ja til det. Hun spurte om kona kunne lyske med kniv, «ja kors da», sa kona.

Med det samme dronningen hadde spist middag, sendte hun bud etter kona. Hun kom og begynte å luske dronninga som satt seg i sofaen. Da hun hadde lysket i en halvtimes tid, sovnet dronningen. Uheldigvis sto nøkkelen i låsen til gullkjedet og kona kunne derfor lett få det av.

I det samme kona skulle til å gå, våknet dronningen, men hun kom ikke engang på at noen ville bedra henne. Derfor kom kona seg lett avgårde. Hun gikk til hoffmannen med kjedet, slik som de hadde avtalt og han ble så glad at han ga henne mange gull og sølvpenger for umaken. Dronningen savnet ikke kjedet sitt før morgenen etter. Men hun var sikker på at hun hadde lagt det på et trygt sted, hun brydde seg ikke om å lete. Når kongen ikke var hjemme, var det heller ikke så nøye om hun ikke hadde det på. Først lenge etter, da hun begynte å vente på mannen hjem, tok hun til å lete etter kjedet. Alt hun lette så var og ble det borte. Hun ble nok lei seg for kongen sa det skulle være merke på evig troskap, men hun syntes og at hun kunne si at det var blitt borte for henne. Hoffmannen visste når kongen var ventende og han hengte gullkjedet opp på det stedet de hadde avtalt. Da kongen kom ville han nesten ikke tro det, da han så gullkjedet henge på stanga. Han var først sint på hoffmannen og tenkte at han hadde fått tak i kjedet uten å være utro. Kanskje han hadde tatt det med makt. Han holdt på å kjøre fram til kongsgården, men så tenkte han at det kunne hende at dronningen var skyldig. Da ville han ikke holde ut å se henne igjen. Derfor bet han i det sure eplet og snudde.

Dronningen ventet og gråt, men kongen kom ikke. I stedet kom hoffmannen og krevde retten sin. Han var hard nok til å gi dronningen bare ett av de dårligste rommene i kongsgården. Hun fikk slett ikke komme inn i et av de rommene hun før hadde vært så lykkelig i. Kom det fremmede tilgårds, ble hun ikke bedt inn. Bare noen få var så snille at de så til henne. Men tjenestejentene kom inn hver kveld til henne, og de bad ofte til Vårherre om at kongen måtte komme tilbake. For dronningen ofret de gjerne liv og blod, om de bare kunne lindre sorgen hennes.

Dronningen og tjenestefolket spurte seg for alle steder etter kongen, men først etter 2 år fikk de greie på at han kanskje var i Sverige. Der var han skriverkar på en kongsgård. Dronningen prøvde å finne ut en måte å se til kongen igjen på. Hun våget ikke å komme til hans som dronning, for hun tenkte seg at han måtte være sint på henne for ett eller annet. Så bestemte hun seg for å komme i mannfolkklær og feste seg på den gården der kongen var, enten som gårdsgutt eller stallgutt. Det varte ikke mange dagene før alle på gården, og særlig den ene skriverkaren, la merke til den nye stallgutten. Dronningen kjente igjen kongen med det samme, men sa ingenting. Nå hadde skriverkaren en hest på stallen. Denne hesten var alltid så velstelt og fin etter at den nye stallgutten kom, før var den forsømt. Skriverkaren så ofte på stallgutten og en dag sa kongen at han lignet så veldig på henne som hadde vært hans kone. Han spurte om gutten hadde lyst til å være med på en liten reise. Det sa stallgutten ja til, men han måtte få en hans sted først. Skriverkaren skulle ordne dette. Nå hadde kongen vært så lenge borte at han trodde alle hadde glemt at han var konge i hele kongeriket. Han ville reise dit som en fremmed. Stallgutten var med på hele reisen, men kongen visste ennå ikke hvem han var. På veien fortalte skriverkaren at han hadde vært konge før, og han fortalte hvordan alt var gått til. Nå ville han gjerne seg om dronningen levde eller var død. Da skyssgutten hørte dette, var han nesten fra seg av glede, men han sa ingenting. Det var god tid til det, når de kom til kongsgården. Men kongen ble mer og mer ordknapp ettersom de nærmet seg kongsgården.

Endelig kom de fram sent om kvelden. Hoffmannen hadde mange store og fine gjester, så det var vanskelig for kongen å få losji om natten. Han fikk likevel være der om natten, om han ville ta til takke med låven. Alle gjestene satt til bords da den fremmede skriverkaren kom inn. Det var ingen som kjente han. Da de hadde reist seg fra bordet, skulle hoffmannen vise gjestene sine omkring. Kongen ba om at han måtte få lov til å gå baketter. ”Å, ja”, sa hoffmannen, ”så kan du fortelle hvordan det er her når du kommer hjem igjen.” Både kongen og kameraten hans var da med.

Mens hoffmannen gikk fra det ene rommet til det andre, fortalte han hvordan det hadde gått til med den kongen som hadde bodd der, hvordan og hvem han hadde giftet seg med, at kongen hadde tapt riket sitt og at hoffmannen så lurt hadde fått tak i gullkjedet. Han fortalte alt sammen, for både han og gjestene hadde letta godt på flaska. Kongen gjorde ørene lange, men ville ikke bryte inn i fortellingen. Tilslutt kom de fram til det rommet som dronningen hadde fått. ”Her”, sa hoffmannen, ”er rommet til den fillejenta kongen tok til dronning. Hun har fått gjort en lås som vi ikke kan få opp. Nøkkelen tok hun med seg da hun reiste, ellers skulle dere ha få sett dette rommet også.” Nå syntes skyssgutten det var rette tiden å vise hvem han var, nå da alt var fortalt om han og kongen. «Du trenger ikke dirke opp døra», sa han, «nøkkelen er ennå hos den samme fillejenta som kongen tok til dronning, og som du bedrog. Det er kongen som står her, og nå skal du ha takk for alle de gode dagene du har skaffet oss.» Kongen var nesten fra seg. Han var blek som et lik av glede og sinne, for nå så han endelig at det hadde gått som han var redd for, at hoffmannen hadde lurt kona hans, men at stallgutten måtte være den rette dronningen. Folk kom jublende til kongsgården, da de hørte at kongen og dronningen var tilbake. De ville gripe hoffmannen og den gamle lyskekjerringa, men kongen fikk dem fra det. Han fikk hoffmannen inn på et straffehus, som han kalte slaveri, og den gamle kjerringa i et tukthus. Slik var det slaveriet og tukthus ble til, ingen hadde bruk for dem før. Og aldri har noe kongepar levd så fornøyd og lykkelig som denne kongen og dronningen levde resten av sin levetid.

Comments

comments