Kilde: Kurdish Folktales, Reprinted from The International Journal of Kurdish Studies (Volume QS, Number R, QYYY) with permission of the Kurdish Library in New York.
Collected by: Mohammed Hamasalih Tofiq
Det fortelles at for lenge siden fantes det en kjøpmann som hadde en datter. Datteren var gal og for at hun ikke skulle skade noen, lukket de henne inn i et rom, hvor hun fikk mat og vann gjennom et vindu.
En dag pakket kjøpmannen sammen sine handelsvarer og dro ut får å selge og kjøpe i et fjerntliggende land. Han reiste i lang tid, og så satte han seg ned ved en liten elv for å hvile. Han så noe som fløt i elven. Han dro det opp. Det var en hodeskalle. Da han undersøkte den nærmere, fikk han se det stå skrevet på panna. “Selv om jeg er død, vil jeg få en arving som skjebnen forteller skal drepe 40 menn.» Kjøpmannen sa til seg selv: «Jeg må gjemme denne hodeskallen og forhindre at 40 menn blir drept.»
Han knuste hodeskallen med en stein og pakket støvet etter skallen vekk. Deretter reiste han videre. Da han hadde handlet og kjøpt, reiste han hjem og han la pakken med støv på en hylle og tenkte ikke mer over det.
En dag tok et barn pakken fra hylla og bar den til gale datterens vindu. Jenta grep den og spiste noe av innholdet. Straks var hun helbredet og hun kalte på sin mor: «Hvorfor er jeg lenket til dette rommet? Jeg er ikke syk og det er ikke noe galt med meg.»
De tilkalte en lege og han erklærte henne frisk. Etter en stund begynte jentas mage å bli større og det var tydelig at hun var gravid. Hun ble undersøkt, men de fant ikke annet enn at hun måtte ha spist noe og det viste seg å være det pulveret faren hadde tatt med hjem. Faren visste at noe spesielt kom til å skje. Ni måneder senere, fødte hun en gutt.
Gutten vokste fort og da han var fem, seks år gammel hadde han visdommen til en voksen mann. Kjøpmannen hadde også en sønn som arbeidet som bonde. En kveld skulle noen bringe han et måltid og barnet sa: «Jeg kan gjøre det.» De andre sa at han ikke kunne det, da han bare var et barn, men til ingen nytte. Han bar maten til sin onkel. De satte seg ned sammen og fikk øye på en mann som bar på noe, komme gående. «Onkel,» sa gutten, «den mannen er på vei til dommeren for å få drømmene sine tolket. Han hadde en drøm i går natt. I drømmen falt sollyset ned på ildstedet. Dommeren vil forstå at meningen med drømmen, er at det ligger en skatt under ildstedet, men han vil lure drømmeren. For han ønsker skatten for egen del. Jeg kaller mannen til oss, for det er ikke rettferdig.»
Gutten ropte ut og spurte om den fremmede hadde drømt den natten. «Ja,» svarte den fremmede. Gutten fortalte om drømmen og mannen var målløs. «Når dommeren spør deg om ildstedet var hans, må du passe på å si nei. Si det er ditt ildsted.» Den fremmede takket og dro til dommeren.
Hos dommeren gikk det som gutten hadde sagt. Dommeren gjentok spørsmålet «Var det under vårt ildsted» flere ganger, men mannen sto på sitt. Da ville dommeren vite hvordan mannen visste det, og mannen fortalte om gutten. «Gå din vei og behold din skatt,» sa dommeren. Dommeren sendte så to menn for å kjøpe gutten fra bonden. Deretter skulle de drepe han. For dette skulle de få en klekkelig belønning.
Mennene dro til bonden og forklarte hva de ønsket. Bonden svarte: «Han er min nevø. Hvordan kan jeg selge han?»
Gutten ropte onkelen til seg og sa: «Onkel, jeg er ikke din sønn og jeg tilhører ikke deg. Men selg meg på den betingelsen at de betaler deg min vekt i penger.» Onkelen så gjorde. Mennene dro tilbake til dommeren og fikk pengene de trengte. Gutten tok noen av pengene og ga resten til onkelen.
Mens de reiste, planla mennene hvordan de skulle drepe han. Gutten sa til dem: «Jeg gir dere disse pengene om dere lar meg leve. Jeg vil flykte fra dette stedet og dere kan fortelle dommeren at dere drepte meg.» Dette gikk mennene med på.
Gutten vandret gjennom byer og land, helt fram til han nådde kanten av et vann. Der fikk han øye på en eldre mann som var opptatt med å fiske. Han gikk opp til den eldre mannen, hilste på han og sa: «Onkel, dette er ikke et arbeid for deg. Hvorfor drar du ikke hjem og hviler deg? Hvorfor gir du deg selv hodepine med en slik oppgave?» «Hva annet kan jeg gjøre?», svarte den eldre, «Jeg har ikke noe barn eller andre som sørger for mat. Jeg har ikke noe annet valg.» «Onkel,» sa gutten, «Jeg er et barn som har ingenting og ingen – verken far eller mor. La meg være din sønn.» Det var akkurat det den gamle mannen ønsket. Lykkelig tok han med seg barnet hjem og hans kone ble like glad som mannen.
Gutten leste drømmer, spådde framtiden og dette gjorde dem rike og den gamle mannen og hans kone levde et godt liv. Likevel kunne ikke den gamle mannen la være å dra ut for å fiske hver dag. Gutten sa stadig: «Far, det er en skam at du gjør det nå som vi er så rike. Kan du ikke slutte?» Det kunne ikke den gamle.
En dag da han kastet ut kroken, fikk han napp. Han dro kroken opp og fikk se en vakker hvit fisk. «Denne fisken er så vakker at den må kongens datter ha!», sa den gamle. Han la fisken i en krukke med vann og brakte den til kongens datter. Men isteden for å takke han for gaven, sa hun: «Denne fisken er en hann og den kan ikke være i nærheten av meg, for det er imot min religion at den ser på meg.» Da fisken hørte det, lo den høyt. Kongens datter ble sint og fikk den gamle mannen arrestert.
Da kvelden kom, kom ikke den gamle mannen hjem. Den gamle kvinnen sa: «Det kan ha skjedd han de mest forferdelig ting.» Men gutten sa at kongens datter holdt han i varetekt.
Tidlig neste morgen dro gutten selv til kongens datter og ba henne om slippe løs hans far. Men jenta svarte. «Det gjør jeg ikke før du forteller meg hvorfor fisken lo.» «Det vil jeg helst ikke,» svarte gutten. Da kalte hun vaktene som dro han framfor kongen selv. Da kongen ba om en forklaring, svarte gutten: «Din datter har arrestert min far. Løslat han. Om ikke, vil jeg gjøre det med deg som skjedde med kongen i øst!»