Ridderen med det mørke smilet og andre sagn og eventyr ved Ingeborg Møller

Kong Arthur var den mektigste av alle konger i sin tid. Hans rike strakte seg langt. Engang hadde han reist til Frankrike med en stor hær for å hjelpe de franske mot fiender, som hadde trengt inn i landet deres.

Imens satte han sin søstersønn Mordred til å styre i England. Men Mordred var en ond og svikefull mann som selv ville ha makten. Han lot skrive falske brev som meldte at kong Arthur var falt i et slag i Frankrike. Så kalte han rikets herrer sammen og forkynte at nå var han den rette arving ril riket, ettersom kong Arthur hadde vært barnløs i sitt ekteskap. Høvdingene trodde han og så ble han kronet i Canterbury, og det ble holdt fest i fjorten dager. Etterpå re han til dronning Ginevra i Camelot og sa at nå skulle hun gifte seg med han.

Dronningen torde ikke å si ham imot, men gjorde alt i stand til bryllupet, som Mordred hadde fastsatt til en bestemt dag. Så ba hun om å få reise en snartur til London for å kjøpe flere ting som hun trengte til festen og det fikk hun lov til.

Da dronningen kom til London, samlet hun en stor flokk trofaste menn. De fylte festningen Tower med sterke krigsfolk og mat for lange tider og der forskanset de seg. Da Mordred skjønte hva hun hadde gjort, ble han rasende og dro til London med sine menn og kringsatte Tower. Men dronning Ginevra sendte bud om at hun heller ville drepe seg enn å vende tilbake til han.

Imens ble det fortalt at kong Arthur levde og at han var i Dover med en stor hær. Mordred lot da rikets herrer vite at om de ville følge han ville han gi dem fred og gode dager, mens de i kong Arthurs tid bare hadde hatt strid og ufred. Mange fulgte han, men mange var trofaste mot kong Arthur og dro sydover for å slutte seg til han. Det ble et stort slag ved Dover og der seiret kong Arthur og Mordred måtte fly med resten av sin hær.

Etter slaget fant de ridder Gavan såret og liggende halvdød i en båt. Han ble båret til kong Arthurs telt og da kongen så at han var døden nær, tok han ham i sine armer og sa under tårer: ”Gavan, min frende, som jeg har elsket mest av alle mine riddere, foruten Lancelot, som er langt borte! Og nå mister jeg dere begge – nå er det ingen glede mer i livet!”

Da herr Gavan var død, lot kong Arthur ham bisette med stor heder i kapellet ved Dover slott. Imens hadde Mordred dratt sammen en ny hær og leiret seg ved noen øde heier ved for Dover. Dit dro kong Arthur med sine menn, men da han helst ikke ville ha et nytt slag mellom landsmenn, med stort mannefall for mange tapre krigere, sendte han bud til Mordred og ba om hederlig forlik. Det ville ikke Mordred gå med på, og så ble det fastsatt når hærene skulle møtes, og det var på en mandag.

Søndag natt hadde kong Arthur en merkelig drøm. Han syntes at Gavan kom til ham omgitt av lyse skikkelser og sa: ”Kjære frende, Gud har tillatt meg å komme til deg for å advare deg mot å holde slag i morgen. Du må drøye ut tiden, for innen en måned vil ridder Lancelot være her med en stor hær. Han vil slå Mordred og alle dem som har sveket sin konge ed til deg og du vil få ditt rike igjen med stor heder.” Arthur takket Gud og sin frende for denne advarselen og så sendte han bud igjen til Mordred om at de kunne møtes og tale sammen om et nytt forlik.

Dette gikk Mordred med på og så møttes utsendinger fra begge hærene for å tale om det nye forliket. Men verken Mordred eller kong Arthur stolte på sine motmenn og derfor advarte de sine egne riddere og sa: ”Ser noen av dere et draget sverd, da er det svik og deres skal gå løs på fienden.” Mens de satt og talte sammen, kom en huggorm ut fra buskene og stakk en av kong Arthurs menn i foten. Ridderen dro sverdet sitt for å hugge til ormen. Men da Mordreds folk så dette, trodde det var svik og for løs på Arthurs riddere med dragne sverd. Straks ble det blåst i krigsluren og da begynte det største slag som hadde vært i Bretland.

Hele dagen sloss de og i kveldingen var de fleste av Mordreds menn slått. Men også de av det runde bords riddere, som hadde vært med kongen i Frankrike var falt, og tilslutt vare bare Lukan og Bediver i live, foruten kong Arthur selv. ”Gi meg min lanse!”, ropte kongen til ridder Lukan. ”For der står svikeren Mordred som har voldt all denne ulykken.” Da møtes kong Arthur og Mordred i tvekamp og det ble den hardeste strid mellom dem, for begge var de beste krigere i Bretland. Til slutt drev kong Arthur spydet sitt langt inn i Mordreds side: ”Svikefulle frende; nå er din dødstime kommet!” sa han. Da Mordred kjente at han hadde fått banesår, løftet han med sin siste kraft sverdet sitt mot kong Arthur og knuste hjelmen hans. Kongen falt sanseløs til jorden, men han mistet intet blod, for han va romgjort med sverdet Eskilabur.

Lukan og Bediver løftet han opp og bar han inn i et hus. Men Lukan var selv såret og da han hadde båret kongen inn i huset, brast hans hjerte og han falt død om. ”nå er denne edle ridder også død for min skyld,” sa kong Arthur, ”og nå er min time kommet!” Imens kom det folk til som bragte Lukans lik bort og stelte med kongen og Bediver våket over han om natten.

Da det hadde gått noen timer, sa kong Arthur til Bediver: ”Ta mitt sverd Eskilabur med sliren og gå til sjøen på den andre siden av haugen og kast det i vannet.!” Bediver tok sverdet, men da han kom til sjøen, syntes han det var synd å kaste det gilde sverdet og så gjemte han det under en busk. Da han kom tilbake, spurte kongen hva han hadde sett. ”Ingenting, herre!”, svarte Bediver. ”Du lyver, Bediver,” sa kong Arthur; ”gå og kast sverdet i vannet!”

Bediver gikk igjen, men igjen syntes han det var leit å kaste sverdet og så gjorde han det ikke. ”Så du noe?”, spurte kongen. ”Ingenting, herre!” sa Bediver. ”Du har sviktet meg igjen, men jeg vil tilgi deg. Gå nå og gjør som jeg sier.”

Så gikk Bediver tredje gang og nå kastet han sverdet lagt ut i sjøen. Straks kom det en arm opp av vannet, grep sverdet og svingte det tre ganger, og så forsvant den med det under vannflaten. Bediver gikk tilbake til kongen og fortalte hva han hadde skjedd. ”Før meg straks til stranden!” sa kong Arthur. ”Kanskje har jeg dvelet her for lenge.” Bediver tok da kong Arthur i sine armer og bar ham ned til sjøstranden. Der så de en stor båt, og i den satt det en flokk sortkledte kvinner som gråt og vred sine hender da de så kong Arthur. ”Løft meg ombord i båten, for nå må jeg fare bort!”, ba kongen. Det gjorde Bediver, men han gråt og ropte: ”Hva skal det bli av meg? Du forlater meg.” ”Trøst deg, Bediver. Du skal vandre på din fot innover landet og der vil du finne en venn som vil fortelle deg hva du skal gjøre.”, sa kongen. Og så rodde båten med de sortkledte kvinner bort.

Bediver gikk gråtende inn i landet slik som kongen hadde sagt. Mot kveld kom han inn i en skog og der så han en liten trehytte ved siden av et kapell. Døren til kapellet sto åpen og der inne knelte en eneboer i munkekutte ved en nylig tilkastet grav. Bediver gikk inn og spurte munken om hvem som lå i graven. ”Det vet jeg ikke,” svarte eneboeren, ”men i morges kom noen sortkledte kvinner og senket en likkiste ned i graven. Siden kastet de graven til og gikk gråtende bort.!

”Da er det Arthur, min herre og konge, som hviler her”, sa Bediver. Og så fortalte han eneboeren alt som hadde skjedd. Da Bediver hadde talt en stund med munken, kjente han ham igjen, for det var selve biskopen av Canterbury, han som hadde nektet å krone Mordred. Bediver tok på seg munkedrakt og ble hos eneboeren for å leve et hellig liv og be for sin kjære kongens sjel. På gravsteinen lot han sette denne innskriften:

Hic jacet Arthurus rex, quondum rex que futurus

For mange trodde at kong Arthur ikke virkelig var død, men at han ble ført til Avalon og en dag kommer han tilbake.

Comments

comments