Da har jeg kommet hjem fram noen fine dager i Tyskland. Her har jeg holdt kurs i “den norske eventyrstilen” for erfarne fortellere. Dette baserer seg på forskning jeg gjorde i fjor. Det ble mange interessante diskusjoner rundt en rekke påstander jeg brakte med meg. Hjemturen i går var lang og strabasiøs som vanlig. Ute på landsbygda i Tyskland er det ikke lagt opp til ikke tysktalende mennesker. Men jeg nådde flyet med god margin, som likevel var forsinket.

I dag skal jeg i et spennende intervju for å komme inn på et opprykkskurs på Høgskolen, som ikke lenger er en høgskole, men OsloMet storbyuniversitet.

Ha en god tirsdag!

Norsk eventyrbok Rasmus Løland

Det var en ung og vakker jente som trodde det ville vondt å føde og slitsomt å oppdra barn, så hun ville heller forbli ugift enn å gifte seg, med mindre hun visste at hun kunne forbli barnløs. Hun gikk til en spåkjerring og spurte om hun kom til å få barn når hun giftet seg.
– Ja du får barn, sa spåkjerringa, ti stykker skal du ha. – da vil jeg heller være ugift, sa jenta, om det da ikke finnes et råd så jeg ikke får barn. Det er ikke så umulig det, sa spåkjerringa. Ta disse ti pinnene og så snart du forstår at du er med barn, bryter du en av pinnene og barnet vil dø i livet ditt.

Jenta tok pinnene og giftet seg og levde mange år i glede. Hver gang hun kjente hun var med barn, tok hun en av pinnene og brakk den. På den måten drepte hun syv barn mens de ennå var i hennes liv. Men tilslutt angret hun det hun hadde gjort og kastet bort pinnene og fødte tre vakre døtre. De giftet seg og fikk mange barn.
Da hun var gammel og døde kom hun til himmelriket og der kom hun inn i en hage. Hun gikk omkring i hagen og kom til en seng. Der sto det tre fagre rosebusker med de fineste roser og ved siden av disse sto det tre sjy visne i tørr jord. Hun merket seg ikke dette i begynnelsen og gikk omkring og så på alt det vakre i hagen; men stadig kom hun tilbake til sengen med de tre vakre og de syv tørre rosebuskene.

Best som hun sto der og undret seg, kom gartneren gående. Hun spurte hva det betød med de tre vakre og de syv tørre buskene. Han svarte da: – De tre blomstrende er de tre døtrene dine som ennå lever på jorden og de syv tørre er de du drepte mens de lå i ditt liv. Da angret hun den synden hun hadde gjort mot disse barna. – Blir det aldri igjen liv i de syn tørre?, spurte hun. –Jo, svarte gartneren, du ser det er tørt der de står. Kan du dugge jorden med dine tårer, får de livskraft igjen.

Så gråt moren dag og natt og smått om sen, begynte de tørre å sprette. Men hvor mye hun gråt, fikk hun dem aldri til å blomstre. Hun spurte gartneren om dette og han sa: – Dine tårer er nok til å få liv i sevja. Skal de sprette kreves det blod. Til det vil de en annen og større enn du og han vil hjelpe deg.

Comments

comments