Dette norske folkeeventyret ble første gang publisert i 1894.

Det var engang en mann og en kone som hadde tre sønner og en datter. En dag hadde de vært i skogen og hogget ved. Om kvelden da de kom hjem igjen hadde mannen glemt kofta si. Han ba den eldste sønnen om å gå opp i skogen etter henne. Gutten gikk. Men når han kom et stykke inn i skogen, så han en stor bergjotne som satt på koften til faren hans. Gutten var så redd og sa med skjelvende stemme: Gå av kofta til far du. Ja, får jeg ta deg da, sa trollet han var så grov i målet. Ja, svarte gutten, han torde ikke annet. Så gikk han med jotnen, men kom ikke hjem igjen. De ble redde der hjemme når han ikke kom og så skulle den andre sønnen gå og lete etter broren og kofta. Det gikk likens med han. Da han var kommet inn i skogen, fikk han se bergjotnen som satt der på trøya til faren hans. Gutten ble ikke mindre redd enn det han andre hadde vært. Gå av kofta til far min du, sa han halvt gråtende. Ja, får jeg deg da? sa jotnen så grov, så grov i målet. Gutten svarte ja og fulgte med trollet lenger inn i skogen. Men han kom ikke tilbake.
Far og mor hans undret seg over dette at han ikke kom hjem igjen. De var gamle og svake selv så de orket ikke å gå mye og endra mindre springe. Derfor sendte de datteren ut. Hun skulle se etter brødrene sine, hvor de ble av dem. Hun gikk opp i skogen og der fikk hun se trollet. Han satt på kofta. Hun ble svært redd. Vil du ikke gå av kofta til han far du? sa hun gråtende. Ja, får jeg deg sa, sa trollet. Hun torde ikke annet enn å svare ja. Trollet reiste inne gjennom og hun fulgte med han. Men hjem kom hun ikke.
Nå var det ikke flere tilbake av søsknene enn den yngste som de kalte Askefisen. Faren trodde nå det ikke kunne nytte å la han gå, for han var så ung. Men Askefisen ville prøve, han var ikke redd, han. Og på skogen bar det med han.

Gå av kofta hans far! sa han når han så trollet sitte der. Ja, får jeg deg da? Sa trollet. Ja, men du får gå føre, så skal jeg gå etter, sa gutten, han lot seg ikke skremme. Så sto trollet opp og gikk føre inn igjennom skogen. Askefisen gikk et stykke etter. Først traff han en hare. Vil du være drengen min, skal du få ete deg mett med kjøtt, sa han til haren. Ja, det ville gjerne haren og fulgte med han. De gikk et lite stykke til, så traff de en rev. Vil du være drengen min, så skal du få ete deg mett med kjøtt, sa Askefisen til reven. Reven hadde ikke noe imot det og så fulgte han med. De gikk et stykke til og så traff de på en skrubb. Vil du være drengen min så skal du få ete deg mett med kjøtt, sa gutten til skrubben. Skrubben var sulten og ville gjerne ha kjøtt. Så fulgte han med dem og de gikk et stykke til de traff på en bjørn. Vil du være drengen min, så skal du få ete deg mett med kjøtt, sa gutten til bjørnen. Bjørnen hadde god lyst på det og så gikk han med dem. Når de hadde gått et stykke til traff de en løve. Vil du være drengen min, skal du få ete deg mett med kjøtt, sa gutten. Ja, svarte løven, det ville hun mer enn gjerne. Så ble også hun med. De gikk til de kom til et stort berg. Der banket bergtrollet på og da gikk døren opp av seg selv. Så ba gutten dyrene om å stå ute, han ville gå inne alene, men han satte døra på gløtt. Når han kom inn skulle de sette seg ved bordet og ete han og trollet. Borte ved grua lå gygra. Hun tok til å rope: Klå meg bak, klå meg bak. Gutten ropte til haren. Kom inn du haren min. Haren kom hoppende. Hva vil du meg husbond? sa haren. Gå bort og klø gygra bak, sa gutten. Så gikk haren bort og ville grave på ryggen til gygra. Men gygra tok staven sin og slo han i hjel. Så ropte hun igjen: klø meg bak. Klø meg bak. Kom inn du reven min, sa Askefisen. Reven kom springende. Gå bort og klø gygra bak. Reven av sted og klora gygra så hun blødde. Men hun var ikke sen med å bruke staven sin, hun slo reven nesten i hjel, han lå der og klynket. Men gygra tok en krukke med salve som hang på veggen og smurte seg med den salven og så var hun like god igjen.

Klø meg bak, klø meg bak, skrek hun. Kom inn du skrubben min, sa gutten. Skrubben kom luskende. Hva vil du meg husbond? sa skrubben. Gå bort og klø gygra bak, sa gutten. Skrubben til å rispe og rive gygra så det var stygt å se. Men hun la til han med staven så han ulte og krøp under benken og la seg. Gygra smurte seg med den salven og så var hun like god igjen. Klø meg bak, klø meg bak, skrek hun. Kom inn du bjørnen min, sa gutten. Bjørnen kom labbende. Hva vil du meg husbond, sa bjørnen. Gå bort og klø gygra bak, sa gutten. Bjørnen gikk bort og rev henne nesten i stykker. Men hun tok staven sin og slo av den ene foten hans, så bjørnen reiste seg haltende og satte seg på benken. Det var nesten så gygra ikke rakk å ta krukka ned og smøre seg og ble ikke helt god igjen. Men selv da tok hun til å rope: klø meg bak, klø meg bak. Kom inn du løven min, ropte Askefisen. Løven kom inn. Hva vil du meg, min husbond, sa han. Gå bort og klø gygra bak, sa han. Løven satte på henne og rev henne i stykker så hun døde. Så sprang hun på trollet og rev han i stykker og. Askefisen tok ned krukka og smurte haren med salven. Haren livnet straks til. Reven, skrubben og bjørnen ble også gode igjen når de ble smurt og nå kunne de spise seg smette som Askefisen hadde lovet dem. De spiste så mye de kunne av de døde skrottene. Da det var gjort ville gutten se seg om i berget. Gull og sølv fant han i alle kroker. De kom til et rom og der fant han alle søsknene sine, de lå der ihjelslåtte. Askefisen hentet krukken med den salven i og smurte på dem, så de livnet til igjen og de var glade alle sammen når de kjente hverandre igjen. De samlet så mye gull og sølv de bare kunne bære med seg og så reiste de på hjemvei. Kofta hans far glemte de heller ikke.

Comments

comments