Denne legenden finner du over hele Kina, her er den lagt til Peking.
Da Yung Lo var keiser ble det bygget et klokketårn, men det manglet selveste bjellen. Keiseren ga ordre til Kuan Yu om å lage en bjelle med en lyd som kunne høres over det hele. Alt materiale ble samlet, en form ble laget og så kom dagen da selve avstøpningen skulle foregå.
Keiseren kom med sitt hoff, musikere spilte opp til seremonien. På et gitt signal ble smeltet metall helt ned i formen. Keiseren og hans hoff trakk seg tilbake, mens Kuan Yu og hans arbeidere ble igjen mens det varme metallet kjølnet. Etter en stund var det kalt og formen kunne fjernes. Kuan Yu holdt pusten, men oppdaget til sin skuffelse at metallet hadde små sprekker her og der. Dette ble rapportert til keiseren som selvfølgelig ble irritert da mye penger, tid og arbeid var lagt ned i klokken. Men han ba Kuan Yu om å prøve igjen.
Han begynte på nytt og denne gangen fulgte han nøye med på hver eneste detalj av arbeidet som ble lagt ned. Den andre gangen måtte ikke mislykkes.
Etter måneder med arbeid, ble nok en form satt opp, metall smeltet og helt i. Kuan Yu var ikke bare rett for sitt eget rykte, men også hva keiseren ville si eller gjøre. Da keiseren Yung Lo fikk høre at også andre forsøk mislyktes, sendte han straks bud på Kuan Yu. Han ga Kuan Yu beskjed om at han skulle få prøve en tredje gang, men gikk det ikke, ville Kuan Yu miste hodet. Kuan Yu gikk hjem i sorg og han lurte på hva han eller hans forfedre hadde gjort galt som kunne føre til denne katastrofen.
Kuan Y hadde en enste datter. All hans kjærlighet gikk til denne jenta på seksten år, han håpet at hans nav og rykte skulle stige ved at hun giftet seg med en adelsmann. Hennes øyne var som høsten, de var dype, men kunne sprudle av glede. Øyenbrynene var sørgepilens løv, kinn var snøhvite, hennes lepper som kirsebær, håret var som sort silke. Hun var en talentfull poet, dyktig i håndarbeid og ellers mye annet. Slik var Ko-ai, hans datter. Og som faren elsket sin datter, beundret hun sin far. Da hun nå fikk se han mismodig, spurte hun forsiktig hva som var i veien i håp om at hun kunne trøste han. Faren fortalte om de mislykkede forsøkene og om keiserens trussel. Men datteren trøstet sin far og sa at de to tidligere forsøkene var til for å seire på det tredje forsøk. Hun lovet å be for faren, for hun visste at en datters bønn for sin kjærlige foreldre ville bli hørt.
Dette trøstet faren og gikk på med ny giv. Datteren ba hele dagen for sin far og når han kom hjem tok hun seg av han. En dag bestemte datteren seg for å gå til en astrolog for å finne ut av hvorfor faren hadde feilet og hvordan man forhindre at dette ville skje igjen. Hun ble skuffet. Hun fikk vite at faren ville nok en gang feile, fordi det eneste som ville duge var kun om en jomfrus blod ble blandet i smeltingen. Hun gikk forferdet hjem, for hva kunne hun fortelle sin far?
Omsider kom dagen for avstøpningen og datteren ba Kuan Y om å få være med. Det fikk hun og hun fikk plass nær formen. Alt ble forberedt som tidligere. Men nå hadde det samlet seg langt flere folk enn tidligere, for dette var et avgjørende tredje forsøk. Kuan Y ville enten stige i ære eller henrettes. Det var helt stille da det flytende metallet rant ned i formen. Men brått ble stillheten brutt av et skrik og et rop: ”For min far.” og så hev Ko-ai seg ned i formen og det varme metallet. En av tjenerne prøvde å gripe henne, men fikk kun tak i en sko som han ble stående med i hånden. Faren prøvde å følge henne, men ble holdt tilbake og bragt hjem.
Da bjellen var kjølnet, var den perfekt. Da keiseren kom for å høre den for første gang, hørte alle den vakre dype klangen, men klagen ble fylt av en distinkt etterklang som et fjernt skrik av en kvinne.