Kilde: Norske skjemteeventyr, Grambo, Hodne
Det var en gang i gammel tid ei kjerring i Vårhus, som var så utende gammel, at hun selv ikke visste alderen sin. Men enda ville hun ikke dø, og så bad hun en gang til Gud, at hun måtte få leve så lenge Vårnhus sto.
Ja, kona ble bønnhørt, men hun krøp pg krøknet og kruknet slik ihop, at hun mest ble så liten som ei humle. Da tok de og hadde henne ned i et bukkehorn og hengte henne opp i tårnet i Vårnhus festning.
Der skal hun henge den dag i dag. Det sies hun skal ligge i en søvn hele året igjennom, men hver jonsokhelg krabber hun ut av hornet, setter seg oppå toppen av det, og skriker så det høres over hele byen: ”Enda står Vårnhus, og enda lever jeg.”