Det var en gang en kjerring som gråt så veldig i kirken da presten sang foran alteret. Han gråt så ille at folk undret seg over hva hun gråt for.
Neste søndag var kjerringa i kirken og da presten tok til å synge, satte kjerringa i med en slik gråt at ingen hadde hørt slikt før og mange måtte til å gråte sammen med henne.
Tredje søndag var også kjerringa i kirken og det gikk likens som før. Presten hadde ikke før begynt å synge, før kjerringa begynte med den samme gråten. Men nå gråt hun så inderlig at hele allmuen gråt med og dette forstyrret presten. Gråten stilnet litt etter litt, men kjerringa kunne ikke stoppe, men holdt på til messen var over og så ble hun sittende igjen.
Presten gikk bort til kjerringa og spurte hva det var som tynget hennes hjerte. ”Å, det kan jeg ikke si deg, det er så vondt,” svarte hun. Presten fristet lenge og ville vite hva det var. Kjerringa nektet og lenge, men til slutt måtte hun fram med deg og da sa hun:
”Jeg hadde en så ven lys geit og den tok skrubben av meg. Når jeg hører Far synge foran alteret så er det nettopp som jeg hører låten av geita mi da skrubben tok henne.”