En ung mann skulle gifte seg, da døden plutselig sto framfor han. ”Du skal dø på din bryllupsdag”, sa han. Mannen som ble fryktelig redd, fikk ikke fram et ord. Han gikk trist derfra til han kom til foten av fjellet Biledjan. Han kikket opp og fikk øye på en gammel mann med hvitt skjegg som satt på en trone med en stokk i hånda. Den gamle mannens ansikt skinte med hvitt lys. ”Hvorfor er du så blek gutt?”, spurte han, ”hvor skal du?” ”Jeg rømmer fra døden,” svarte den unge mannen, ”Jeg er i alvorlige problemer.” Den gamle mannen smilte, ristet på hodet og strøk sitt skjegg. ”Det er ingen som har klart å rømme unna den beinknokkel haugen, det skal være sikkert.”, sa han. ”Men la meg fortelle deg noe: Hans skjegg er i mitt grep, og det er jeg som forteller hvem han skal hente når. Om noen skal ha kortere liv eller om noen skal ha lengre.” ”Hvem er du da, bestefar?” ”De kaller meg tiden.” ”Om du har slik kraft og makt, la meg falle for dine føtter og be deg om å redde meg. Du ser at jeg fortsatt er ung og full av energi. Hvorfor ønsker han meg? Hva har jeg gjort han?” Den gamle ble rørt. ”Så lenge du frykter døden, vil du flykte og forbli hjemløs,” sa han. ”Gå hundre skritt til min høyre side og du finner et vilt plommetre. Der finner du en brønn. Drikk av det vannet og du vil ikke lenger være redd.”
Den unge mannen kysset den gamles hånd, takket ham og fant brønnen. Han drakk av brønnens vann som ga han kraft og så gikk han sin vei. Han gikk til han kom til en by på kanten av havet. Han slo seg ned og bodde der noen år. Han la seg opp en liten formue og så reiste han hjem til sin mor og far. Ikke før han var kommet innenfor døra, så sto døden der. ”Så du trodde du kunne flykte fra meg,” sa døden. ”Ingen kan gli ut av mine klør. Nå er det slutt på deg. Gi meg din sjel.” Den unge mannens mor hoppet imellom dem. Hun ropte: ”Hvorfor vil du drepe min sønn? Om du må ha noens sjel, ta min.” Døden tok et godt tak i hennes sjel så den slapp hennes føtter og ble dratt opp over kroppen. Men den gamle kvinnen holdt ikke ut lenge. ”Hjelp, døden revner min sjel!”, skrek hun og døden slapp henne. Den unge mannens far sprang frem. ”Ikke drep min eneste sønn, mitt lys og min støtte!”, ropte han. ”Om du må ha en sjel, ta heller min!” Døden begynte å dra hans sjel ut av han, så den forlot hans bein og ble dratt opp mot hans tunge. Men den gamle kunne ikke tåle mer. ”Hjelp meg sønn! Døden røver min sjel for å redde ditt liv.”, ropte han. Døden slapp grepet.
”Jeg kan ikke klandre dem,” sa den unge mannen. ”Det skal ikke lide for min skyld. Men siden du er her, la oss dra til min forlovede. Om hun er villig til å oppgi sin sjel for meg, skal jeg overgi min sjel til deg.”
Døden og den unge mannen gikk til huset til hun som skulle ha vært hans kone. Så snart hun så den unge mannen, sprang hun mot han og slo armene rundt hans nakke og kysset han varmt. Så tett var omfavnelsen at de så ut som en kropp og en sjel. ”Hei der!,” sa døden. ”Det holder. Jeg kan ikke bruke mer tid på det her. Fortell meg hva du vil gjøre?” ”Hva ønsker du?”, sa jenta. ”Jeg er her for å ta den unge mannens sjel!”, sa døden. ”Om du må ta noens sjel, så ta min,” sa jenta. Døden begynte å dra i hennes sjel, helt fram til den nådde tuppen av hennes tær og hår. ”Hvorfor torturerer du meg?”, skrek jenta, ”om du ønsker min sjel, ta den i et drag. La meg bare kysse min elskede først.”
Døden dro ut hennes sjel i et eneste raskt tak. Men ikke før han hadde gjort det, begynte han å tenke på jentas store kjærlighet. Han kunne ikke få paret ut av tankene. Han angret og ga henne sjelen tilbake og forlot de to.
Så feiret de to bryllup. Tre epler falt ned fra himmelen: et for bruden, et for brudgommen og et til den gamle mannen med hvitt skjegg som alltid vil være til slutten av tiden.