1847
Bygland, Aust-Agder
Informant: Karen Nielsdatter
Samler: Jørgen Moe

Det var en gang en mand som hadde en datter. Hun var saa vakker at hun var navnspurt over mange kongeriker, og friere kom det til hende saa mange som blekker i løvfald. En av dem gjorde sig til av det, at han var rikere end alle andre; vakker og gild var han og; saa skulde han faa hende. Og siden kom han tit og ofte paa besøk.
Da det led om litt, saa vilde han at hun skulde komme til ham og se hvordan han hadde det; han kunde ikke hente hende og følge hende, men den dagen hun skulde komme, skulde han strø erter efter veien like hjem i husdøren til sig. Men hvordan det var eller ikke var, saa strødde han ertene en dag for tidlig.
Hun gik baade langt og længe gjennem skog og mark, og tilsidst kom hun til et stort gildt hus, som laa paa en grøn vold midt i skogen; men han var ikke hjemme, og ikke fandt hun folk i huset heller. Først kom hun ind paa kjøkkenet; der var det ikke andre at se en underlig fugl, som hang i et bur under taket. Saa gik hun ind i stua, og der var det saa staselig at det var rent utrolig. Men efter som hun gik, saa ropte fuglen efter hende:
«Skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!» Da hun kom ind i kammerset, ropte den det samme igjen. Der stod det en hel hop med dragkister; hun drog ut skuffene, og de var fulde av guld- og sølvstas og alt det som gildt var. Da hun gik ind i det næste kammerset, ropte fuglen igjen:
«Skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!» Der hang det fuldt av gilde kvindfolk-klær rundt alle væggene. Da hun gik ind i det tredje kammerset, satte fuglen i at skrike:
«Skjøn jomfru, skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!»
Her stod det mange saaer fulde med blod.
Men da hun gik ind i det sidste kammerset, illskrek fuglen:
«Skjøn jomfru, skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!»
Der laa det fuldt med døde kropper og benrangler av dræpte kvindfolk. Hun blev saa fælen at hun vilde springe ut igjen; men hun kom ikke længer end ut i nærmeste kammerset, der alt blodet stod. Da ropte fuglen:
«Skjøn jomfru, skjøn jomfru, spring under sengen, under sengen; nu kommer han!»
Hun var ikke sen til at lyde fuglen og gjemme sig under sengen; hun krøp saa langt ind til væggen som hun kunde, ja hun var saa ræd, at hun gjerne hadde krøpet ind i væggen, om det hadde været raad.
Saa kom kjæresten hendes med en anden jomfru. Hun bad saa smaat og saa vent, at han skulde spare livet, saa skulde hun aldrig opdage ham for nogen; men det hjalp ingen bøn. Han rev av hende alt, baade klærne og guldet, saa nær som en ring hun hadde paa fingeren. Den slet han i, men kunde ikke faa den av, saa hakket han av fingeren, saa den spratt under sengen, og jomfruen som laa der, tok den til sig og gjemte den. Kjæresten sa til en liten gut, som var med ham, at han skulde krype under sengen og ta frem fingeren; ja han la sig ned og tok indunder, og kjendte hende som laa der; men hun klemte ham haardt i haanden, og saa skjønte han meningen. «Den ligger saa langt indunder at jeg kan ikke række den,» sa han; «det faar være til det blir dag, saa skal jeg ta den.»
Tidlig om morgenen for røveren ut igjen, og gutten skulde være hjemme og passe huset, og ta imot den jomfruen han ventet; men han skulde ikke slippe hende ind i de to rummene han visste.
Da han vel var kommet til skogs, gik gutten ind og sa, at nu kunde hun komme frem.
«Du var heldig du, som kom saa tidlig, ellers hadde han dræpt dig, som alle de andre,» sa han.
Hun stante ikke længe, kan du vite, men skyndte sig hjem det forteste hun kunde, og da faren spurte hvorfor hun kom saa snart, saa fortalte hun hvad kjæresten var for en, og det hun hadde hørt og set.
Da det led paa litt, kom frieren reisende igjen, og var saa gild at det lavet av ham, og spurte hvorfor hun ikke kom og gjæstet ham, som hun hadde lovt.
Det hadde kommet en mand med en kjelke i veien for det, sa faren; men nu fik han ta til takke med det huset, de kunde skaffe ham; og saa bad han ham bli der, for han hadde bedt til gjestebuds; det skulde være likesom fæsterøl.
Da de hadde ætt og sat ved bordet endda, sa datteren i huset at hun hadde hat slik en underlig drøm for et par nætter siden; hadde de hug til at høre, skulde hun fortælle den; men alle maatte love at bli sittende i ro, til hun var færdig.
Ja, de vilde gjerne høre, og de skulde bli sittende, det lovte de alle; kjæresten ogsaa.
«Jeg drømte at jeg gik paa en bred vei, og der jeg gik frem, var det strødd erter.»
«Ja det er likesom naar du gaar til mig det, ven min,» sa kjæresten.
«Saa blev veien smalere og smalere, og det bar langt bortigjennem skog og ødemark.»
«Det er likesom veien til mig det, ven min,» sa han. «Saa kom jeg til en grøn vold og til et stort gilt hus.»
«Det er likesom hos mig det,» sa han.
«Saa kom jeg ind paa kjøkkenet. Jeg saa ikke noget menneske der; men under taket hang det en underlig fugl i et bur, og da jeg gik ind i stua, saa ropte den efter mig: «Skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!»
«Det var likesom hos mig det, ven min,» sa kjæresten. «Saa gik jeg ind i kammerset; fuglen ropte det samme som den sa før. Derinde var det saa mange dragkister, og da jeg drog ut skuffene og saa ned i dem, var de fulde med sølvtøi og guldstas og alt det som gildt var.»
«Ja det var hos mig det, min ven,» sa han. «Jeg har ogsaa mange skuffer med guld og sølv og kostelige ting.»
«Saa gik jeg ind i et andet kammers; fuglen ropte til mig igjen og sa det samme som han hadde sagt, og der hang det fuldt av gilde kvindfolk-klær rundt alle væggene.»
«Ja det var ogsaa hos mig, min ven,» sa han; «der er klær og stas baade av silke og fløiel.»
«Da jeg gik ind i det næste kammerset, satte fuglen i at illskrike: «Skjøn jomfru, skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!» Og i det kammerset stod det tønder og saaer rundt alle væggene, og de var fulde med blod.»
«Fy, det var fælt, det er slet ikke som hos mig, ven min,» sa kjæresten; nu fik han vondt og vilde ut.
«Det er jo bare en drøm jeg fortæller,» sa datteren i huset; «bli du sittende, du kan altid taale at høre paa det.»
«Da jeg gik ind i næste kammerset, tok fuglen paa at illskrike det samme som den sa før: «Skjøn jomfru, skjøn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!» Der laa det mange døde kropper og benrangler av dræpte mennesker.»
«Nei, det var slet ikke hos mig,» sa kjæresten, og vilde ut.
«Sit du,» sa hun; «det er jo ikke andet end en drøm, og den taaler du nok at høre. Jeg syntes ogsaa det var fælt, og sprang ut igjen; men jeg kom ikke længer end ut i det andre kammerset, der alle blodtøndene stod; da skrek fuglen at jeg skulde springe under sengen og gjemme mig, for nu kom han. Og saa kom han, og han hadde med sig en jomfru, som var saa vakker at jeg syntes jeg ikke hadde set maken til hende. Hun bad saa vakkert for sig, at han skulde spare livet; men han brydde sig ikke et grand om det. Hun graat og bad; han rev av hende klærne og tok alt hun hadde, og sparte hverken livet eller nogen ting. Men paa venstre haanden hadde hun en fingerring, som han ikke kunde faa revet av; saa hakket han fingeren av hende, og den spratt under sengen til mig.»
«Fy, det er slet ikke som hos mig, min ven,» sa kjæresten.
«Jo, hos dig var det! Der er fingeren, og der er ringen, og der er manden som hakket den av,» sa hun. Saa tok de ham og slog ham ihjæl og brændte baade han og huset i skogen.