«Swag of Yarns» var eller er et Australsk fortellertidsskrift. Følgende fortelling sto i tidsskriftet høsten 1997. Fortellingen er opprinnelig japansk.

For lenge siden levde det en gammel mann og en gammel kone. En dag vasket den gamle kona klær i elven og hun fikk øye på en hvit hund som kom flytende på en planke. Hun plukket opp hvalpen og bar den hjem. Det gamle ekteparet bestemte seg for å beholde hunden. De ga han navnet Shiro og festet et rødt bånd rundt hans hals. For hver bolle ris Shiro åt, ble han en bolle større og snart var han en stor og frisk hund.
En dag dro mannen til fjellene og med seg hadde han hunden Shiro. Mens den gamle mannen samlet tørr ved, tok hunden til å bjeffe og begynte å grave i bakken. «Shiro, hva fant du? La meg hjelpe deg.» Den gamle mannen svinge hakka han hadde tatt med seg og gravde i jorda med den. I hullet fikk han se noe som glitret. Små og store mynter la i hullet. Den gamle mannen var overrasket. Han la pengene i en vekse og dro hjem.
Da den gamle mannen fortalte dette til sin kone, kom naboen deres gående. Han var en grådig og gjerrig mann. «For en skatt du har der. Hvor har du funnet den?» Den grådige gamle mannen svelget da han hørte hva som hadde skjedd. «Lån meg hunden deres. Jeg vil også til fjellene.»
Neste dag dro den grådige, gamle mannen til fjellene med Shiro. Men Shiro bjeffet ikke. Den grådige, gamle mannen slo til hunden forå få den til å bjeffe. Ivrig gravde han i bakken. Det som kom ut var ikke gull, men frosker og slanger og jord. Den grådige, gamle mannen ble sin. «Forbannede hund! Hvordan våger du å lure meg!» Han drepte Shiro og gravla han i hullet. Den gamle mannen som elsket sin hund gikk den kvelden til sin nabo for å hente hunden som ikke var kommet hjem. «For en hund», sa den gjerrige naboen. «Jeg drepte den. Du kan finne dens grav. Jeg satte en furuplante der.» Den gamle mannen som elsket Shiro gikk gråtende hjem.

Morgenen etter gikk det gamle ekteparet til Shiros grav. Til deres overraskelse hadde planten blitt et stort tre. De hugget ned treet og laget en morter. I den morteren laget de riskaker. Men i morteren ble riskakene til gull. Naboens kone så gullmyntene som rant over kantene på morteren. Hun svelget. «Lån meg den morteren en liten stund.», sa hun. Hun gikk hjem med morteren og laget riskaker. Men risen ble skitt som rant over og fortsatte å renne ut i huset og dekket til alt som var der. Den grådige gamle mannen knuste morteren og brant den i ovnen. Den gamle mannen som elsket Shiro øsnket morteren tilbake. «Du vil ha din morter tilbake?», sa den grådige naboen. «For en morter. Jeg ødela og brant den. Om du ønsker, kan du ta asken. Da kan du med samme gjøre ren ovnen.» Den gamle mannen som elsket Shiro skrapte opp asken. Han la den i en bambuskurv og gikk hjem.

Brått blåste det opp en vind, vinden spredte aske rundt omkring. Fra asken vokste det fram vakre blomster som blomstret. Det så ut som en blomstereng om våren. Hans sorg over Shiro forlot han og han ble lykkelig. «Så vakkert», sa han. Jeg ønsker at alt skal blomstre.» Han klatret opp i et stort dødt kirsebær tre. «Døde tre. Døde tre. Blomstre.» Han drysset aske over treet og straks var kirsebær treet i full blomst. «Så vakkert det er.» Den gamle mannen klatret opp i neste tre og strødde aske over det og straks fikk det knopper og blomstret.

I det samme kom det en føydal herre forbi. «Dette er virkelig vakkert, gamle mann. Du er Japans bestefar «Kirsebær blomst».» Herremannen ga den gamle mye rikdom. Da den grådige, gamle naboen så dette, tenkte han: «Jeg skal også bli rik.» Han samlet aske og løp avgårde til herremannen. Han ropte: «Jeg er den egentlige bestefar «Kirsebær blomst».» Han klatret opp i et tre og strødde aske over det. Men asken traff herremannen som aldeles ikke var fornøyd. Den grådige, gamle mannen ble bundet og kastet i fengsel.
Der ender den fortellingen.

Comments

comments