For lenge lenge siden vandret villkatten rundt i jungelen og hun kjedet seg. Så fant ut at hun skulle skaffe seg en partner, som hun kunne følge og som kunne være hennes selskap. Men det skulle jo ikke være hvem som helst. Han måtte være kjekk og flink til å sørge for mat. Han måtte være den beste i hele jungelen. Hun slo seg sammen med en annen villkatt. De to vandret rundt sammen med halene i været. Men en dag mens de vandret slik, hørte de – swish og ned fra et tre hoppet det en leopard. Villkattens partner ble så redd at han kastet seg ned flat på ryggen med klørne i været. Villkatten så på sin mann hvordan han lå der og hvordan han var blitt støvete i pelsen. Så så hun på leoparden, på hans flekker i den blanke tykke pelsen. Hun så de kraftige potene og den muskuløse kroppen. Hun tenkte: ”Han må jo være den kjekkeste i hele jungelen. Han er en passende mann for meg.” Så hun slo seg sammen med leoparden, og fulgte etter han gjennom jungelen med haren i været. Men endag mens de vandret der, hørte de – brooom og ut av jungelen kom en løve som hoppet på leoparden og rev opp dens strupe. Villkatten led ingen enkesorg, hennes fokus var løven og hun tenkte: ”Se på den manken som kranser hans sterke hode og se på den morsomme dusken på hans hale. Han er jo jungelens sterkeste. Og en passende mann for meg.” Så lukket hun øynene halvveis, rettet opp halen og fulgte løven.
Han var ikke jungelens sterkeste. For ikke lenge etter, mens de to vandret der i jungelen, hørte de – tuuut tuut og brak og splasj. Så lå løven flat under en elefants fot. Villkatten så elefanten, så stor, så grå og for noen yndige ører. Han er ihvertfall det mektigste dyret i jungelen. Hun klatret opp og la seg på hans hode mellom de store flagrende ørene. Der lå hun godt, men ikke for lenge. For en dag hørtes et bang og elefanten falt om, katten hoppet tilside for ikke å bli knust under han, så hoppet hun opp på den døde elefanten for å se hvem som hadde drept hennes mektige mann. Ut av buskene kom det gående mann. Så liten og så mektig, se på hans vakre pelsløse hud. Han må jo være den mektigste. Hun fulgte etter mannen til hans hjem. Der hoppet hun opp på hans tak og levde hun et godt liv. Hun fanget rotter og mus for å ha noe å leve av. En dag mens hun lå på taket og solte seg, hørte hun et forferdelig bråk fra huset. To stemmer, en lys og en mørk ropte til hverandre. Så – ka donk donk donk og rullet mannen på hodet ut av huset. Etter han kom kvinnen og ropte: ”Du kommer ikke inn før du har gjort det det og det!” Villkatten så på kvinnen og tenkte: ”Hm, så myk og elegant. Nesten som meg selv.” Hun må jo være den mektigste av alle. Så hun hoppet ned fra taket, gikk inn i huset med halen i været og la seg ved varmen, inne hos kvinnen, og der har hun vært siden.