Jeg har alltid hatt katt, som barn var de lett tilgjengelig og jeg samlet på dem. Da jeg flyttet til Oslo, fant en nabo to kattunger i en søppelcontainter, de tok jeg til meg, matet med flaske og de ble to store hannkatter som etterhvert ble omplassert til Jessheim og Hvaler. En annen katt, Sheshe, flyttet til min mor. Da vi flyttet til Sagene, fikk vi av en nabo Snella. Grus ble nok min aller siste katt.
I denne fortellingen spiller katten en viktig rolle. Et litt usedvanlig eventyr, som jeg mener kan egne seg å bli fortalt I en barnehage. Den har noen brutale elementer som nok da bør gjøres om. Kilde: Moltke Moe, Folkeminne frå Bøherad
Det var engang tre brødre som foreldrene døde ifra. Lite hadde de hatt og lite var det etter dem. Den ene sønnen tok bakstebollen, den andre tok takka, men den yngste fikk ingenting, utover en gammel katt. Gutten var lei seg og sa: – En tok bollen, en annen tok takka og alt jeg fikk var en skarve katt. – Ti still med deg du Jon på Knøllan, sa katten, – I morgen skal jeg avsted og jakte jeg. – Ja, særlig, sa gutten.
Om morgenen dro katten ut i marken og der fanget hun et stort dyr som hun dro til kongen med. – Nei, hva skal du ha for det gilde dyret?, spurte kongen. – Det skal jeg ikke ha noe for! Han Jon på Knøllan er rik han, han tar ikke noe for slikt. Deretter dro hun hjem og der lå Jon på benken og var sur.
– Den ene fikk bolle og den andre fikk takke og jeg fikk bare denne skarve katten, sa han. – Å ti stille med deg, du Jon på Knøllan, sa katten, – I morgen skal jeg avsted på marken og jakte. – Ja, du skal vel det, svarte Jon.
Morgen etter do hun ut på marken og fanget et stort dyr som hun dro til kongen med. Og det gikk likeens som sist, katten ville ikke ha noe. Så dro katten hjem. Jon lå fortsatt på benken og klagde. – Den ene fikk bolle og den andre fikk takke og jeg fikk bare denne skarve katten, sa han. – Ti still med deg Jon på Knøllan, i morgen skal jeg ut på marken og jakte og denne gangen skal du være med så skal du få se.
Neste morgen dro de begge ut. Da de kom til marken, fløy katten på han og rev alle klærne opp, så han hadde knapt filler på kroppen. Deretter jaget katten han til kongsgården og Jon ynket og bar seg.
– Hva er det med deg i dag da?, spurte kongen, – må du bære deg slik? Katten svarte: – Det kom noen røvere mens vi var ute på jakt. De tok fra oss alt vi hadde selv klærne. – Du skal få klær her og dere kan få være her i natt, sa kongen. Katten hvisket til Jon: – Nå blir du med inn i et kammers fylt med rikdom, men du skal late som ingenting. Det lovet han.
På kongsgården ble han oppstaset så fint som den gildeste brudgom. Deretter ble han ført inn i et rom hvor det var strødd med penger, men Jon lot som ingenting. – Det må være en rik kar, tenkte kongen med seg selv.
Da de hadde spist ville kongen se hvordan Jon hadde det.
Jeg skal springe før jeg, sa katten til Jon, – bare følg rumpa mi. Så satte katten avgårde. Da traff hun på en flokk med kyr. – Hvem er det som eier denne flokken, spurte katten. – Det er risen det, fikk hun til svar. – Når noen spør om hvem som eier kyrne, skal du svare Jon på Knøllan, ellers river jeg ut øynene dine. Jo, det skulle gjeteren.
Da kongen og Jon kom spaserende etter, fikk kongen se buskapen, han spurte: – Hvem eier disse kyrne? Det er Jon på Knøllan fikk han som svar. – Jeg syns jeg har mange jeg, men det er ikke noe mot dette, sa kongen.
Så kom katten til en saueflokk. – Hvem er det som eier disse sauene, spurte katten. – Det er risen, svarte gjeteren. – Når noen spør hvem som eier disse sauene, skal du si det er Jon på Knøllan, ellers river jeg deg opp og dreper deg. Ja, det skulle han.
Da kongen kom og fikk se den store saueflokken, spurte han – Hvem eier disse gilde sauene? – Det er Jon på Knøllan, sa gjeteren.
– Jeg syns jeg har mange, sa kongen, men det er ikke noe mot dette.
Katten kom til en flokk med griser. Katten spurte grisegjeteren: – Hvem eier disse grisene? – Det er risen. – Om noen spør skal du si det er Jon på Knøllan, ellers river jeg deg opp og dreper deg. Det lovet gjeteren.
Da kongen kom og fikk se grisehopen, spurte han – Hvem er det som eier alle disse gilde grisene? – Det er Jon på Knøllan svarte gjeteren. Jeg syns jeg har mange, sa kongen, – men det er ikke noe imot alle disse.
Tilslutt kom katten til risegården. Der var det gjestebud, men brudefolkene var i kirken og det var ingen hjemme bortsett fra en gammel kjerring som kokte grøten. Katten drap henne, så ryddet hun og satte seg på dørstokken. Med det samme kom brudeferden med risen først. – Flytt deg fra døra så jeg kommer inn, sa han. – Ti stille du, sa katten. – Nå skal jeg fortelle deg noe. Om rug. Først sår man den om høsten, så ligger den under snøen hele vinteren. Om våren vokser den opp. Om sommeren skjærer dem den og tørker den, om høsten tar de den til kverna. Å huttetu som den lider.
– Gå vekk fra døra min og slipp meg inn! – Ti still med deg, sa katten. – Jeg skal fortelle deg noe. Om rug. Først sår man den om høsten, så ligger den under snøen hele vinteren. Om våren vokser den opp. Om sommeren skjærer dem den og tørker den, om høsten tar de den til kverna. Å huttetu som den lider.
– Gå vekk fra døra min og slipp meg inn! – Ti still med deg, sa katten. – Jeg skal fortelle deg noe. Om rug. Først så man den om høsten, så ligger den under snøen hele vinteren. Om våren vokser den opp. Om sommeren skjærer dem den og tørker den, om høsten tar de den til kverna. Å huttetu som den lider.
– Gå vekk fra døra mi, så vi slipper inn, sa risen. – Nei, se på bruden som kommer fram fra fjellene, sa katten. Hele følget snudde seg for å se. Det var sola som rant og hele brudeferden ble til stein.
Kongen og Jon kom. – Jeg har det gildt jeg, sa kongen, – men ikke maken til dette. Kongen sendte bud på kongsdatteren. Kongen bestemte at Jon skulle ha henne. Det ble gjestebud på stedet, for maten var klar den.