Mens jeg sitter FORTSATT på flyplassen, har jeg transkribert et intervju jeg gjennomførte i Berlin.

Mitt FOU prosjekt fra høsten av er Asbjørnsen & Moe i samtiden. Her ønsker jeg blant annet å finne ut av om norske folkeeventyr blir fortalt nasjonalt og internasjonalt. Der jeg har mulighet til det intervjuer jeg fortellere jeg treffer.

I Berlin var Kathleen Rappolt en av deltakerne på kurset. Hun var villig til å la seg intervjue. Så i lunsjen søndag satt vi nede i kantina på universitet, jeg med Iphonen som båndopptaker og så snakket vi om fortelling.

Først spurte jeg ut om hennes bakgrunn og arbeid som tysk forteller med hovedbase i Berlin. Kathleen har en bachelor i arbeid med barn, før hun tok teaterpedagog utdannelse, deretter tok hun videreutdanning i muntlig fortellerkunst. Fra 2013 har hun primært arbeidet som forteller. Hun arbeider som forteller fast på en skole en dag i uken. For tiden er hun forteller i stedsspesifikk teaterprosjekt kalt «Sheherazade, med fortellinger for voksne hentet fra 1001 natt. Hun er også med i prosjekt som omhandler autobiografiske barndomsfortellinger, også beregnet på voksne. I tillegg til dette har hun egne produksjoner, som hun blant annet opptrådte med på festivalen i Alden Biesen, Belgia. Videre holder kurs for barnehageansatte cirka to ganger i året. Så i sin korte karriere som forteller har hun altså oppnådd en del erfaring som forteller.

Meg: Mitt hovedfokus i dette intervjuet er norske folkeeventyr. Forteller du noen norske folkeeventyr?

Kathleen: Jeg har noen. I vintersesongen har jeg et vinterprogram. Der forteller jeg Lurvehette, fordi det hender om vinteren. Og «Kjetta på Dovre». Jeg hørte Ragnhild (Mørch) fortelle det en gang. Den likte jeg godt og jeg søkte etter den skriftlige versjonen. Så jeg forteller den. Og min erfaring er at folk liker den veldig godt. Det er morsomt, det har humor med trollene. Så er det en som jeg også tror er norsk….. Det er kalt «gutten og knekkebrødet»…..nei… «døden og knekkebrødet.»

Meg: Å, ja. Den har jeg hørt. Jeg tror ikke at den er norsk, jeg mener den er svensk.

Kathleen: Ahh. Den tredje norske fortellingen jeg forteller er «kverna som står på havets bunn.»

Meg: Du mener den fortellingen med to brødre, hvor den ene er rik og den andre fattig?

Kathleen: Ja, og så må han reise til helvete.

Meg: Hvordan fant du disse fortellingene?

Kathleen: Den med kverna fikk jeg da jeg studerte teaterpedagogikk. I studiet hadde vi et tre ukers fortellerkurs. Suse Weisse ledet det kurset. Hun ga oss en rekke fortellinger og denne fortellingen var den første jeg arbeidet med. Vi ble delt i grupper på fire, så det var fire av oss som fortalte den fortellingen. Det var slik jeg lærte den fortellingen. Jeg likte den godt og bestemte meg for å arbeide med den på egenhånd. Så den er en del av mitt repertoar.

Og Lurvehette…. Jeg søkte på fortellere. Det hender at jeg gjør det. Jeg søker på hva andre fortellere forteller. Jeg leste tittelen og lurte på hva det var. Så jeg søkte videre og fant fortellingen. Den er morsom å fortelle fordi lytterne blir så overrasket når Lurvehette kommer fram. Det er så interessant og de ler. «Kjetta på Dovre», den hørte jeg av Ragnhild. Jeg likte den virkelig godt.

Meg: Disse fortellingene, forteller du de hovedsakelig for voksne eller barn?

Kathleen: Faktisk begge. De er som sagt en del av mitt vinterprogram.

Meg: Bare for å avslutte det. Hva tenker du om din framtid som forteller?
Kathleen: Det er vanskelig. Jeg har akkurat begynt å arbeide med myter. Jeg kjenner ikke så mye til deres bakgrunn. Så det har jeg begynt å forske i. Jeg har akkurat begynt å lese om tyske myter. Jeg har lest om Volund smed.

Meg: Jeg forteller den fortellingen.

Kathleen: Er den norsk?

Meg: Den finnes blant annet i norrøn diktning.

Kathleen: Jeg leste den. Bildene er annerledes enn i folkeeventyr. Jeg vil gjerne fortelle i Cape Clear og jeg ønsker å fortsette å arbeide med teaterproduksjon som forteller.

Tusen takk til Kathleen som stilte opp.

Comments

comments