Ifølge Martha Nussbaum er vår narrative forestillingsevne essensielt for at vi skal kunne bidra inn samfunnet. Selv om troll i dag ofte forbindes med et kommentarfelt og begrensninger på hvordan vi kan bidra, er trollet «egentlig» en skikkelse fra et møte mellom fantasien og virkeligheten, et bidrag inn i en forklaringsmodell.
Det var engang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden og freste lykka, men den yngste ville de slett ikke ha med seg. ‘Du da!’ sa de, ‘du duger ikke til anna enn å sitte å grave i oska, du.’ ‘Så får jeg gå aleine, jeg.’ sa Askeladden.
Dette er åpningen på det norske folkeeventyret kalt «Askeladden som stjal sølvendene til trollet», en fortelling om hvordan den yngste og tilsynelatende udugelige gutten tilslutt nedkjemper troll tiltros for uoverkommelig motstand. Folkeeventyret har jeg selv basert en forestilling på.
Dette innlegget har sitt utgangspunkt i min interesse for å forstå hva troll er. Som bakgrunn har jeg lest igjennom hele ”Norsk Eventyrbibliotek”, en samling som består av tolv bind og er en god representasjon av folkeeventyr i Norge. Man bør vite at det er ikke bare Asbjørnsen og Moe som har samlet norske folkeeventyr, Ivar Aasen og Regine Normann samlet også tradisjonsstoff som sagn og folkeeventyr for å nevne to andre. I Norsk Eventyrbibliotek finner man ofte folkeeventyrene skrevet ned tilnærmet slik de ble fortalt, på dialekt og her er det 183 folkeeventyr hvor troll spiller en rolle for handlingen i folkeeventyret, da inkludert de fortellingene som står i sluttnoter. Folkeeventyret «Askeladden som stjal sølvendene» nevnt over finnes det åtte varianter av i samlingen. Kort fortalt handler fortellingen om en (foreldreløs) hovedperson som får arbeid hos kongen. På grunn av misunnelse fra andre fordi hovedpersonen er godt likt, blir denne tvunget til å reise til troll for å hente en rekke gjenstander kongen eller den rike bonden ønsker å ha. En rekke ganger må protagonisten lure trollet for så å overmanne det helt på slutten. En av variantene har en jente, Eder Hjørnehjuring, som hovedperson. I flere av variantene blir hovedpersonen tvunget i verden fordi de er blitt foreldreløse.
Hvem er så denne som makter å nedkjempe et troll? Når man leser norske folkeeventyr, framstår hovedpersonen som usedvanlig normal, det er som om normaliteten gjør det slik at hovedpersonen skiller seg ut, for resten av den verden som skildres i folkeeventyret er helt eksepsjonell med skoger av kobber, sølv eller gull, snakkende dyr, magiske gjenstander og en og annen kjerring med en så lang nese at de kan bruke den til klessnorer. I dette folkeeventyret finner du magiske gjenstander som sølvender, gullharper som spiller en lykkelig, lykter som alltid lyser, gullstav som lyser i mørket og gris med gullbust, avhengig av hvilken variant man arbeider med.
I andre typer tradisjonelle fortellinger som myter eller sagaer, framstår hovedpersonen som ”høy mimetisk”, det vil si at de har et «overmenneskelig preg» – de har superkrefter , derfor er det ikke unaturlig at mennesker i de fortellingene også har noe dyrisk over seg. Mens i folkeeventyrene er helterollen noe meget menneskelig, selv de som opptrer som dyr. Der får det dyriske fram det menneskelige. En hovedperson i folkeeventyret er «a character who plays a central role in the action and for whom the audience is led to root predominantly for rather than predominantly against.” (Gottschall, et al., 2003) En global dataundersøkelse av folkeeventyr gjennomført av Gottshall m.fl. (Gottschall, et al., 2003) viser at en høy prosent av protagonistene i folkeeventyrene er ungdom, det vil si karakterer som er i ferd med å bli seksuelt modne og at folkeeventyrene på et vis handler om å finne seg en partner. Undersøkelsen viser også at mot er en særegen kvalitet som går igjen hos hovedpersonene, (Gottschall, et al., 2003). Et annet element denne undersøkelsen fremhever er egeninteresse eller mangel av den, det vil si de handler ikke på egne vegne, men ofte på grunn av andre nære familiemedlemmer. (Gottschall, et al., 2003) I folkeeventyret «Askeladden som stjal sølvendene» er også hovedpersonen ung, han er den yngste av tre brødre og folkeeventyret viser de trekkene som nevnes over; mot og det å være uselvisk. Motet er billedgjort gjennom at hovedpersonen er faktisk den eneste som våger å reise til trollet, selv folkeeventyret som har en kvinnelig protagonist har denne egenskapen. De handler ikke på egne vegne, de blir nærmest tvunget til å reise til trollet slik som hos den kvinnelige protagonisten Eder:
…./../.., og derfor blei dei avundsjuke på henne, og så gjekk dei til husbonden hennes og sa at ho hadde sagt ho kunne skaffe ein lysestake som kunne lyse utan at det var noen ting i han. ‘Ja, dersom ho har sagt det, så skal ho gjere det,’ sa mannen. Men Eder sa at ho verken hadde sagt eller tenkt det. Men mannen meinte ho skulle skaffe den.
Askeladden er helten som forbindes med norske folkeeventyr. I varianter av denne fortellingen har hovedpersonen flere navn som: Nøttenbakk, Little-Jørn og selvfølgelig den kvinnelige Eder. Interessant er det med fortellingen om Nøttenbakk, for i begynnelsen av fortellingen blir han kalt Oskefisen, men utover i fortellingen stiger han i ære og får da navnet Nøttenbak. Askeladden blir også kalt Askefisen eller Oskefisen og det er knyttet et bilde til dette navnet – han sitter ved peisen og roter i glørne. Av sitt samfunn blir han sett på som udugelig, han er den minste, den yngste, den tilsynelatende evneveike, til han brått våkner og rydder opp i den ubalansen verden er kommet i, da gjerne i form av å redde kongsdattera som er røvet at trollet.
I den islandske ættesagaen Egils saga nevnes begrepet ”kullbiter” hvor en kar blir beskrevet som kullbiter. Begrepet beskriver en som var sen eller hang etter i barndommen, men som plutselig ble en av de modigste og dristigste. At hovedpersonen er den yngste er ikke tilfeldig, dette er et fortellergrep og ifølge Axel Olrik en av de episke lovene kalt «bakvekt» (Thonsgaard, 2004):
Når flere stilles ved siden av hinanden, lægges der eftertryk på den sidste i rækken: den yngste af tre brødre, det sidste af tre forsøg osv. Den episk betydningsfulde person står sædvanlig i bagvægt.(Thonsgaard, 2004, s. 71).
Det som går igjen i de norske folkeeventyrene, er at det er en ung jente eller en ung gutt som nedkjemper trollet, det er altså ungdom i kamp mot alderdommen. Det er som om det satte, det imperative må vike for nye tanker og ideer. Trollene er preget av alderdom og heltene er unge, trollene dør ofte under eventyrets handling, de fleste i kamp med protagonisten. Mange tilfeller er selvforskyldt som at de blir så sinte at de sprekker eller de kutter opp egen mage.
Ungdommelighet er likevel ikke nok, mange av folkeeventyrene isolerer hovedpersonen helt, de er frarøvet det vi opplever som en trygg base, familien, de er foreldreløse, slik som i «Askeladden som stjal sølvendene» (Kimball, 1999). Ikke bare er de utenfor familiestruktur, i tillegg må de ofte reise ut i et isolert landskap, vekk fra sivilisasjon. I enkelte tilfeller er de utsatt for mishandling og eller mobbing. I følge Kimball er denne isolasjonen en mulighet (Kimball, 1999). Etter hvert som et folkeeventyr skrider framover, viser det seg at de likevel ikke er alene, de har hjelpere. I «Askeladden som stjal sølvendene» finner vi ingen hjelper, men i variantene har vi dem. Hos Eder H. er hjelperen hennes avdøde mor og i en annen variant er det en bukk som gir råd til hovedpersonen.
I «Askeladden som stjal sølvendene» ankommer omsider Askeladden trollets hjem og blir tatt til fange. Nå følger en fascinerende blanding av realisme og fantasi. Askeladden skal fetes opp for å slaktes. Men da tiden er inne, foregår det et rollebytte, Askeladden slakter sin egen bøddel – trolldatteren og bytter klær med henne. Da trollet kommer hjem med følget, tror han det er datteren som sitter der. I scenen følger det småprat og spising, mens Askeladden sitter forkledd i et hjørne og venter på det rette øyeblikk. Han er der for å hente den siste gjenstanden hos trollet, en fele som spiller så en blir lykkelig. Scenen bygger spenningen opp i kombinasjon av sympati for Askeladden, frykt for at hans forkledning skal bli avslørt, det groteske ved at trollet spiser sin egen datter og spenning knyttet til om Askeladden finner fela. Dette kan tolkes som en metascene (Goldberg). Metascene skal avsløre en dyp hemmelighet som både protagonisten og lytterne får oppleve samtidig, slik forbindes altså det fantasifulle livet med det virkelige livet. Frykten for å bli avslørt og iveren etter å kjenne hemmeligheter, i dette folkeeventyret en fele som spiller alle lykkelige, forsterker spenningen i scenen. Dette er en klassisk spenningsoppbygging som vi finner i moderne fortellinger, så vel som tradisjonelle. Scenen peker på et annet viktig aspekt ved folkeeventyrene. Folkeeventyrene er per definisjon ren fiksjon, likevel representerer de en følelsesmessig erfaring.
I en kort notis i Nordlands avis fra 1937 står det om noen ungdommer som møtte noe de beskrev som et troll:
Skapningen lignet både troll og menneske og stod og nidstirret på dem i halvmørket. De ropte om det var folk. Men der kom ikke noe svar. Den ene som hadde børse varskudde en gang til at hvis det var folk måtte det si fra ellers skjøt han. Ikke noe svar da heller. Da skjøt han et skremmeskudd på trollet, og trollet la på flukt ned gjennom steinura så det braket i fjellene ..
Mange ser nok Theodor Kittelsens illustrasjoner for seg eller man tenker på folkeeventyret om ”De tre bukkene Bruse” som vi blir flasket opp med, når man skal forestille seg hva et troll er. Eller det kan være bilder fra Ivo Caprinos animasjoner som dukker opp.
Begrepet troll kan både være en samlebetegnelse på en gruppe karakterer som er kjennetegnet gjennom en de-humanisering og det kan være betegnelsen på en bestemt skikkelse. I dette folkeeventyret er trollet en forutsetning for handlingen, det er en del av plotet.
I folkeeventyrene i samlingen nevnt tidligere, går troll under flere betegnelser: jutul, rise, bergtroll, havtroll, gygre og lignende. trollene bor gjerne i berg, men oppholder seg ofte i skogen. De ser ikke ut til å gjøre stort i skogen utover å sitte på en stein eller hugge ved. Noen har funksjon som voktere over jernskog, sølvskog og gullskog, denne oppgaven går trollene tydelig hardt inn for, rører man noe i disse skogene (som å knekke en grein) vekkes deres raseri og de viser seg med opptil flere hoder.
Berget er et sted de bor, noen berg har flere overdådige rom og saler, andre har en grue, en kjeller og en liggeplass. Deres ofte overdådige hjem har en stor mangel på stil hvor gull ligger i hauger. De bor unna det som er menneskeskapt, som byer. Avgjørende møter mellom troll og mennesker skjer i isolerte landskap som skog og fjell. De er entydig beskrevet som stygge med et ukontrollerbart sinne. De er også av en viss størrelse som gjør at man kan se ”sol og måne mellom deres bein”.
I norrøn mytologi finner du en opprinnelse til trollene. Det skjer helt i begynnelsen av skaperverket. Ymir er den første kjempen som fyller hele verden med sin kropp. Han begynner å svette og fra under armene dukker det nye kjemper opp, det samme skjer mellom beina. Føttene vil ikke være dårligere, fortelles det, føttene parrer seg og skaper de trehodete trollene. Senere blir Ymir, den første kjempen, omskapt til jorda og det er da naturlig å tenke seg at trollene er knyttet til naturen. De bor i Utgard som jotnene, et sted hvor kaos hersker.
Begrepet troll finner du også i andre fortellinger enn folkeeventyrene. Du har det i sagn og myter, men også sagaer. Armann Jackobsen ser nærmere på troll i sagaer i artikkelen ”Beast and man”. Han skriver at troll kan ha vært opplevd som en del av virkeligheten. Middelalderens betydning av ordet troll, kan sees i de senere fortellingene som sagn og folkeeventyr, begrepet har en uklarhet som kategoriseres i 4 punkter utfra middelalderens forståelse:
- Troll – eller trollmann, altså en magiker, men gjerne de mørke sider av magien.
- Troll – representerer en fremmed, en annen rase, slik som vi ofte kan plassere huldrefolket innenfor.
- Troll – er et menneske som har noe dyrisk over seg, Jackobsen nevner her kannibaler som et eksempel
- Troll – er en representant for ødeleggende krefter, det bærer ikke med seg en godhet.
Trollene i folkeeventyrene oppleves både som noe fremmed og ødeleggende.
Trollene er en del av en felles fiksjon, og som språket har også fiksjonen et kollektiv utspring. Brian Boyd skriver at fiksjonen finnes i våre liv for å forberede oss på det ukjent vi frykter. Trollene er skapt av vår felles frykt for det ukjente.