Kapittel seks: Å risikere

av | mar 29, 2023 | Omsorg

Fredag 24 mars hadde vi første visning av «Omsorg» prosjektet. Mens jeg har arbeidet mot visningen, har jeg kjørt en rekke glimt av arbeidet i sosiale medier. Dette har hjulpet meg med å få en oversikt over prosessen som har foregått. Det handler om å risikere!

Arbeidet og prosessen er kunstnerisk forskning. Ofte er kravet i kunstnerisk forskning at det er en kunstnerisk prosess, et kunstnerisk verk, at det er tilstede en refleksjon, samt at det foregår ved en institusjon som er anerkjent som forskning. Denne prosessen med «Omsorg» har vist meg at å forske innenfor kunstnerisk forskning handler om å risikere. Jeg er ikke spesielt modig, jeg er bedagelig, jeg ønsker å være i det samme som jeg kan. Det hjelper verken faget eller samfunnet at jeg er bedagelig.

En standardisert måte å vurdere et kunstnerisk verk på er utfra ønskekvistmodellen. Det er mye å si om den modellen, fordi jeg erfarer at den lener seg mot nytteverdien av et verk, spesielt innenfor det som har med skolen å gjøre. Uansett modellen består av tre nøkkelord: viljen, skullen og kunnen. Det vil si å ha kompetanse til å gjennomføre, vilje til å gjøre det og at det er en nødvendighet til å gjennomføre til stede. Jeg savner risikoen i modellen, i risikoen utvikler jeg faget videre og ikke minst egen kompetanse, risikoen tvinger inn en refleksjon. I en risiko er det store muligheter for å mislykkes og det skaper funn for videre arbeid.

Fortelling er trygt – det er derfor den er en nødvendig del av våre liv, fortellingen forenkler livet for oss og skaper oversikt. Som forteller krever fortellingen at jeg må gjøre en rekke valg når jeg skal fortelle den. Skal jeg bekrefte det den andre part – altså lytteren – allerede kjenner til, eller skal jeg bringe inn noe nytt?
Jeg har ikke fått med meg så mye av fortellerfestivalen i år, av flere grunner. Noe har tidligere vært på festivalen, noe kjente jeg fra før. Det jeg har hørt og sett har vært helt fint – bra arbeid. Det er garantert ikke lett å programmere en festival som det er spesifikke forventninger til. Det jeg har vært til stede på, er det vi får på en festival, den tilfredsstiller forventningene til det tradisjonelle publikummet som er 40 +, vi lar oss berøre og reflektere og overraske, men ikke nødvendigvis provosere og liten risiko er tilstede. Jeg har ikke sett alt, jeg har bare hørt om og kan ikke si mer om festivalen enn det, utover å takke for at den holder ut i krevende situasjoner.
Mye av mitt arbeid som forteller handler om å forenkle livet, ofte ned i det binære. Det er trygt, det kan jeg, jeg får annerkjennelse av lytterne på at det kan jeg. I kunstnerisk forskning er ikke denne annerkjennelsen alene sentral. Jeg forsker ikke for å få lovord, det handler ikke om hvor dyktig jeg er til å fortelle, det handler om å fremkalle noe nytt, som en ny prosess, ny metode, ny vinkel og så videre.
I prosessen har det vært noen faste aktiviteter jeg har gjennomført. Det tok lang tid før jeg fant fortellinger som kunne være med i prosjektet. En av kollegaene jeg arbeidet med – ville ha med norrøn. Jeg var helt med på det. Og jeg skal i et annet innlegg skrive om hvorfor det norrøne må være med. Når jeg sier det norrøne, mener jeg et stort omfang av fortellinger fra ulike kilder – altså ikke bare myter. For å få litt kontroll over materialet forteller jeg inn på lydopptak i 40 minutter hver morgen når jeg går med Atsjoo – hunden. Der forteller jeg intuitivt for å se hva som skjer med sammensetningen av materialet. Alt var ikke lagt da visningen kom, fra fortellingen om Gudrun som befinner seg i den siste delen, blir det improvisert. Jeg visste selvfølgelig om elementene i fortellingen og hvor jeg skulle stå i rommet. Den siste fortellingen som ikke er norrøn, men en fiktiv autobiografisk fortelling med rot i virkeligheten, improviserer jeg helt mens jeg venter på at tekstilkunstneren skal bli ferdig med tekstilene. Suggesjon kalles det mer presist, jeg går inn i et bilde og fordyper meg i det. Dette er en metode fra middelaldrenes klostre hvor man ønsket sterkere kontakt med Gud.
Jeg skriver, dette er ikke en metode jeg bruker mye. Her har jeg gjort det og kommer nok til å arbeide mer med det. Jeg går på ettårig skrivestudie og et åtte ukers skrivekurs, snart begynner jeg på mitt tredje skrivekurs. Jeg leter etter et språk, jeg blir eldre, kroppen er ikke like fleksibel. Jeg må bli språklig sterkere. Mange av oss fortellere, meg inkludert, sløser med språket. Jeg søker presisjon og nyanser og nye koblinger. Jeg forsker med språket som en av mine skrivelærere sier.
Møte med andre i arbeidet er helt sentralt for forskningen. Vi gjør dette sammen, med ulike fagspesifikke interesser. Det må være demokratisk, kunstformene må være likestilte, ellers fungerer ikke forskningen. Våre møter har vært helt essensielle, jeg kunne ikke forsket uten nærværet av medforskerne. De er fantastisk dyktige og fine og utviklende for meg.
Så forteller jeg. Jeg forteller og forteller om igjen, gjennom å fortelle blir jeg bedre kjent med lagene jeg fører inn. Jeg forteller!