Kapittel en: Ormen lange og en by som jeg har lyst å kalle Salzburg

Ja, da har jeg vært på reise igjen. Ormen lange er skipet til Olav Tryggvason i tilfelle det skulle være en tvil om det. Dette handler ikke om Ormen Lange, jeg syns bare det er et godt navn, og beklager at jeg her har forledet deg. Men kanskje navnet kan gi en følelse av at reisen opplevdes som lengre enn det den egentlig burde være.

I den norrøne mytologien er det slik at reiser er veien til kunnskap. Gudene Odin og Tor legger stadig ut på reiser i mytene, Tor mest for å bekjempe troll og jotner; og Odin fordi han er nysgjerrig. I sagaene skjer det samme, man er vel ikke en konge eller en dronning om man ikke bryter litt opp og foretar en reise.

Mine første reiser som jeg husker i mitt selektive minne og som var av betydning, var til Oslo. Første gang som sjenert barn i slengbukser og hjemmestrikket lue. Jeg reiste til Oslo og så Norge slå England på Ullevål, og den amerikanske skøyteløperen Eric Heidens kraftige lår på Bislett. Den mest sjelsettende reisen gikk til Paris da jeg var 18 år, en lang togreise for å bo i den franske byen.

I det siste har jeg arbeidet med det norske folkeeventyret «Guttene som traff trollene på Hedalskogen». Det er til en viss grad inspirert av studentenes arbeid. Skjøt jeg har gjort store endringer med fortellingen, isteden for brødre, er det en bror og søster og trollene overlever ikke i min versjon, men blir til små fjell stående i en skog. Poenget er at de fattige må ut på reise og der finner de det som skal redde dem fra deres fattigdom. Det er som i de norrøne mytene, også i folkeeventyrene er reisene en nødvendig narrativ strategi.

Men å reise er ikke kun et motiv i fortellingene, det har blitt en del av yrkesbeskrivelsen til en forteller, enten det er å reise på turne eller å reise på oppdrag. Reisene bringer med seg noe nytt, et nytt sted å sette sitt merke på, møte med nye mennesker. Alt dette er å krysse fortellinger som man får brokker av som små kutt i en evig livsstrøm.

La meg grave fortellingen ut av det løvet som har lagt seg på bakken. Jeg skulle til Stuttgart nå i oktober. Jeg vet ikke hvorfor jeg har lyst til å kalle byen for Salzburg, men det har jeg altså. Det er ikke flust av mulige reisemåter mellom Oslo og Stuttgart, og iallfall ikke direktereiser. Flyselskapet Lufthansa hadde en god løsning. Det var å reise til Frankfurt og videre derfra til Stuttgart. Jeg er en som alltid trenger god tid, jeg frykter å måtte løpe for å rekke noe og muligens aller mest at navnet mitt skal bli ropt ut over høyttalere om at jeg er for sent ute og at «gaten» stenger. Det har jeg opplevd. Jeg så på billetten at det skulle være godt med tid i Frankfurt for å rekke å komme videre. Jeg sjekket billetten en gang til et par dager før reisen for å forsikre meg om dette. Da oppdaget jeg at fra Frankfurt til Stuttgart skulle jeg ta tog. Lufthansa har også togruter, det er jo sympatisk og en god ide. Samtidig, da jeg er så nevrotisk når det kommer til reiser, kjente jeg på en liten stress følelse av å måtte finne togstasjonen på flyplassen.

Uansett, dagen kom da jeg skulle reise. Jeg sto opp klokken to på natten, flyet gikk tidlig. Jeg var, som vanlig, tidlig ute på flyplassen. Det var jeg ikke alene om. Dette var fredagen før høstferien og Gardemoen flyplass var stappet av barnefamilier som skulle ut på tur. En grell kontrast til klagingen av høye strømpriser og dyr mat. Vel, de passet nok på å tømme «tax free’n» for å spare inn penger, tenker jeg! Flyet var også «stappet full» og på turen klarte jeg å miste mine nyinnkjøpte fine og røde lesebriller, samt ørepropper til mobilen. Jeg søkte og lette, men de var og ble borte ett eller annet sted på flyet. Normalt ville jeg nok ha sovet på flyet, men ergrelsen over tapet og urolige småbarn var ingen søvnig vuggesang.

Da jeg landet rundt klokken 0900 i Frankfurt, hadde jeg godt over en time på å rekke toget. Jeg gikk i jevnt tempo til bagasjebåndet. Der ble det informert på tavlen at bagasjen var femten minutter forsinket, hvilket er å forvente. Historier om forsinket bagasje i covid/post covid har versert. Det var bare at disse femten minuttene ble stadig forlenget og min angst økte i takt med tiden. Bagasje strømme ut av en jernmunn, men ikke min «petrol-fargede» koffert. En time gikk og jeg sto alene igjen ved bagasjebåndet uten koffert. Jeg kom ikke til å rekke 10 over 10 toget til Stuttgart. Forlatt ved båndet og ensomheten omga meg som en dårlig betent aura.

La meg ta et gram av en pause som strøssel her og gå tilbake til de norrøne gudene og deres reiser. Frøya reise også, gudinnens vogn eller slede ble trukket av katter. Men denne fortellingen forteller om da Frøya var ute på vandring.

Kilde: Fornaldersaga
Frøya var den vakreste av alle kvinner, elsket av alle, også Odin. Hun hadde sitt eget hjem og det ble sagt at om døren var lukket og låst, så var det ingen som kunne komme inn mot hennes vilje.

En dag da Frøya var ute og vandret kom hun til en åpen stein hvor smeder smidde et smykke av gull. Det var nesten ferdig. Frøya syns smykket var vakkert, og smedene syntes Frøya var vakker. Hun ville kjøpe smykket av smedene og tilbød gull og sølv og andre kostbarheter. Smedene sa de ikke manglet rikdommer. De har hver sin andel av smykket og de ville selge sin del og betalingen var at hun tilbrakte en natt med hver av dem. Slik ble det. Da det var gått fire netter og alle betingelser oppfylt, gikk Frøya derfra med sitt smykke. Hun gikk rett hjem og sa ingenting om dette til noen, som om ikke noe hadde hendt.

Det var en mann som het Farbaute. Han var gift med Laufey. Hun var slang og spinkel og ble kalt for Nål. De hadde en eneste sønn ved navn Loke. Han var ikke stor av vekst, men hadde en skarp tunge og var snarrådig. Han var listig allerede i ung alder og derfor ble han kalt Loke den lumske. Han dro til Odin i Åsgard og ble hans mann. Loke fikk med seg alt som foregikk og han var ikke sen om å fortelle Odin det.

Loke hadde fått med seg hvordan Frøya hadde fått smykket og hva hun hadde betalt for det. Dette fortalte han til Odin. Da Odin fikk vite dette, ba han Loke om å skaffe smykket til han. Loke sa at dette var helt umulig, for ingen kunne komme seg inn i Frøyas hjem mot hennes vilje. Men Odin beordret han av sted og ba han ikke komme tilbake før han hadde skaffet halssmykket.

Loke gikk surmulende vekk. Det er å fortelle at mange gledet seg når tingene fikk imot Loke. Han dro til Frøyas hus, men der var det låst. Han forsøkte å komme inn, men det var nytteløst. Nå var det blitt kaldt, og han begynte å fryse. Han forvandlet seg til en flue og fløy rundt alle låser og sammenføyninger, men fant ikke noe hull han kunne slippe inn gjennom. Opp under takmønet fant han et, så lite at knapt en nål kunne stikkes igjennom. Dette hullet krøp han inn. Alle lå og sov og han fløy til Frøyas seng. Han så hun hadde smykket på seg. Hun lå på låsen. Loke forvandlet seg til en loppe. Han satte seg på hennes kinn og bet, så Frøya våknet og snudde seg og sovnet igjen.

Loke tok loppehammen av og hektet smykket av Frøya, han låste opp husdøren og gikk til Odin med smykket.

Da Frøya våknet neste morgen, så hun at døren var åpen, men ikke ødelagt. Hun oppdaget at smykket var borte. Hun forsto hva som hadde skjedd. Hun kledde seg og gikk inn i hallen til Odin og sa: «Det var ondt av deg å stjele mitt kostbare smykke.» Hun ba om å få det tilbake.
Odin sa at hun skulle få det tilbake om hun sørget for at to konger, som hver hadde tjue konger under seg, ble uenige og kjempet mot hverandre. Så snart de falt, måtte de reise seg og kjempe videre. Helt fram til den dagen kom, da noen kom som hadde mot til å stoppe kampen ved å drepe dem alle og fridde dem fra den tvang og plage som fulgte dem.
Dette gikk Frøya med på og hun fikk smykket tilbake.

Tilbake til flyplassen. Jeg fikk øye på en kvinne med gul vest som så passe entusiastisk ut. Henne kunne jeg spørre. Jeg forklarte knipen jeg befant meg, manglende bagasje og fortapt tog. Kvinnen viste all sin sympati, men kunne ikke hjelpe og ba meg gå til det stedet hvor de hjelper en med bagasjen. Dit gikk jeg. Si meg en ting, hvor ofte ser du på bagasje taggen? Kanskje du ikke en gang husker hvor du har gjort av den? Heldigvis hadde jeg denne klistret på en mappe. Men jeg ser aldri på den, og om jeg ser på den, er det ikke sikkert jeg klarer å tolke bokstavene og tallene og betydningen av disse. Jeg må innrømme at jeg ikke har tatt meg bryderiet å løse den koden disse tallene skjuler. Uansett «de» ba om å få se taggen, jeg fant den fram og hun sa raskt, som den mest naturlige ting i verden, kanskje fordi jeg ikke er den eneste som har havnet i den situasjonen, bagasjen min befant seg på togstasjonen! Det er, igjen, sympatisk av Lufthansa å gjøre dette, men det hadde vært greit om det også sto i klartekst et eller annet sted. En time bortkastet i unyttig venting, ikke godt for et nevrotisk hjerte. Et tog som er gått for lengt, jeg måtte finne et nytt tog. Det var det Lufthansa som skulle hjelpe meg med.

Frankfurt er en stor flyplass, Lufthansa også et stort flyselskap. Jeg gikk mot service skranken, den inneholdt to luker, jeg tok en kølapp og framfor meg i køen var det 63 mennesker. Jeg satt i en og halv time og ventet på min tur. Så kom omsider turen til meg som oppførte meg som en fallen engel. Ja, som nevnt, dette har de nok opplevd tidligere – å få ny togbillett var ikke noe problem. Hun som satt i en luke, spurte: «Ønsker du ti over tolv toget?» (på engelsk selvfølgelig), jeg så at da hadde jeg ti minutter på meg, det tok jeg ikke sjansen på – jeg visste ikke hvor togstasjonen var, for ikke å nevne bagasjen. Jeg fikk ti over ett toget, tre timer etter det toget jeg skulle ha tatt. Ikke glem at jeg hadde vært våken siden natten.

Jeg gikk til togstasjonen, fant fram! Der sto bagasjen min, innenfor et plastbånd, slik du ser på en krimserie. Hvem som helst kunne ha forsynt seg med den bagasjen. Jeg gikk til tog perrongen og satte meg ned på en benk av stål. Kikket opp på tavlen og så at toget jeg skulle ta var en og halv time forsinket.

Oppdragsgiverne hadde sagt at det tok ti minutter å gå fra togstasjonen til hotellet. Da hadde de regnet med at jeg kom med flytoget. Det gjorde jeg ikke. Jeg kom til en annen togstasjonen. For øvrig, da toget var så forsinket, var det stappe fullt og jeg sto det meste av veien mellom Frankfurt og Stuttgart. GPS’en på mobilen førte meg fram til hotellet, tretti minutter etter at toget hadde ankommet Stuttgart. I valget mellom søvn og mat, ble senga mitt oppholdssted den lille tiden som var igjen av fredagen i denne tyske byen. Hele lørdagen arbeidet jeg, først med kurs og deretter forestilling. Søndagen dro jeg hjem – den turen gled som smøret på en hjemmebakt og varm brødskive.

Hadde det ikke vært for reisen, hadde jeg ikke hatt denne fortellingen å trekke en visdom ut av, som for eksempel å prøve å forstå en tag.