Han skulle ha fylt år i dag, det rekker han aldri igjen. Ordene blir kanskje færre ettersom årene går fra da han gikk bort, men han er alltid her, hver dag, som streiftanker, en gravstein å hvile blikket på, en som ligner i gangen, russen som springer ut, en tom plass i julekvelden, i et spørsmål om hvor mange barn jeg har, i en tilfeldig lukt, i et speil og så videre.
Han er død, men han lever i det forestilte.
