



Det er å være fornøyd med livet har en forbindelse med å kunne fortelle detaljerte og komplekse livsfortellinger

For å utvikle en narrativ identitet må en person først lære å dele historier i samsvar med bestemte kulturelle parametere og innenfor bestemte grupper – i familier, med jevnaldrende og i andre formelle og uformelle sosiale sammenhenger. Utviklingspsykologien har gjentatte ganger vist at samtaler med foreldre om personlige hendelser er avgjørende for utviklingen av narrative ferdigheter hos barn (McAdams & McLean, 2013, s. 235).
Dette er bakgrunnsmateriale for nettopp hovedfortellingen i forestillingen. Denne fortellingen er et folkeeventyr som det visstnok finnes kun to nedskrevne varianter av, en dansk og norsk og handler kort fortalt om en ung kvinne som blir antastet av sin far kongen. Hun rømmer og endrer kjønnsidentitet, hun blir en mann. Kongsdatteren vokser opp uten foreldre, moren er død og faren har reist ut for å finne seg en ny dronning. Hun vokser med andre ord opp uten mulighet for å forankre en narrativ identitet. Jeg som forteller av denne fortellingen, kan kjenne på tilsvarende erfaring som jeg bruker aktivt inn i forestillingen. I en liten tale, sa den franske fortelleren Abbi Patrix en gang at han hadde en teori om at fortellere ble fortellere fordi de hadde en mangel i sine liv. Jeg kan tolke det slik at fortellerens poetikk oppstår i mangel av en narrativ identitet, at man forteller fortellinger for å bøte på følelsen av en «mangelfull bakgrunn».

Forestillingen Skjør handler om den vanskelig balansen det er å finne ut hvem man er, og hva man ønsker å være. Folkeeventyret som danner grunnlaget, nevnt over, er forestillingens struktur, samt teorier om narrativ identitet og autobiografisk materiale.
Under forestillingen er det laget åpninger for å legge inn annet materiale, avhengig av hvor lang tid jeg har på å gjennomføre forestillingen. Den norrøne myten om Skade var en av disse fortellingene, da den har noen paralleller med både folkeeventyret og min egen fortelling, samtidig som det viser en helt annen kvinnelig protagonist enn de andre fortellingene. Videre bringer den inn humor.
Forestillingen er gjennomført 10 ganger. Lyttergruppene har vært varierte i alder, bakgrunn og ikke minst språklig kompetanse. Dette førte til at jeg hele tiden måtte endre materialet. Den første forestillingen som foregikk framfor et publikum med relativ god innsikt i muntlig fortellerkunst, fikk jeg fram teorien, samt at jeg oppdaget underveis at materialet var for kort. Det var her myten om Skade kom inn, som jeg tok på sparket mens jeg fortalte. Jeg plasserte myten i en passasje i hovedfortellingen hvor det likevel var en transportetappe.
Å fortelle for de lytterne som ikke hadde norsk som morsmål førte til at jeg måtte kutte teori inne i fortellingene og legge de i forkant. Det autobiografiske fortellingene hadde en tvetydighet som også førte til at jeg kuttet disse. Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg konstruerte fortellingene i et annet innlegg.
Bibliografi
McAdams, D. P., & McLean, K. C. (2013). Narrative Identity. Current Directions in Psychological Science Vol. 22 No 3, ss. 233-238.