Kapittel 7: Skjør

av | apr 30, 2023 | Skjør

I forestillingen Skjør, åpner jeg med en forundring over Judy. Judy var den første hunden familien hadde. En sort hund med liten flekk på brystet. Jeg husker kun glimt av hunden, små episoder. Når jeg forteller om Judy, blir minnet forstørret, endret, likevel ikke mindre sann.
Livet er en kontinuitet skapt av et jeg. Jeg kan ikke svare på det komplekse om hva identitet er, men ved hjelp av den franske filosofen Paul Ricoeur prøver jeg gjennom forestillingen Skjør å fortelle noe om vår narrative identitet. Gjennom støtte fra kulturrådet har jeg hatt forestillinger i Trondheim og Oslo for unge voksne og voksne. Det er viktig å skille her – unge voksne og voksne – fordi dette påvirker den narrative identiteten og igjen forestillingen. Forestillingen har hatt en fast ramme med åpninger for å legge inn et annet materiale avhengig av hvem jeg forteller for. Hovedfortellingen har vært folkeeventyret om en kvinne som blir en mann, en kongsdatter som selv blir en konge.
Narrativ identitet er en persons internaliserte og stadig utviklende livshistorie, som interagerer mellom en rekonstruert fortid og forestilt fremtid for å gi livet en følelse av sammenheng og hensikt (McAdams & McLean, 2013, s. 233). Dette betyr at jeg sammenblander episoder av erfaringer med tenkte mål jeg har i livet. Det finnes en rekke forskningseksempler på hvordan våre fortellinger ofte ligner tradisjonelle fortellinger, eller er det kanskje omvendt. Dette gjelder spesielt hvordan vi strukturerer eller konfigurerer våre egne fortellinger. Kanskje er det slik at vi forteller egne fortellinger basert på allerede kjente strukturer? Dette er avhengig av måten du eller jeg tror hvordan kunnskap konstrueres, altså avhengig av en vitenskapelig horisont. På den ene siden finnes det som kalles narrativ realisme – som forenklet betyr at virkeligheten eller livet bærer med seg forhånds-lagede strukturer som du forteller basert på. Den andre forståelsen er narrativ konstruktivisme – livet er først en fortelling når du forteller om det. Jeg heller mot det siste, men skal ikke avvise den første. Det at vi en gang hadde en hund kalt Judy – hører muligens kategorien å vokse opp med et kjæledyr, en egen sjanger av fortellinger. Men det finnes ingen fortelling om Judy om jeg ikke setter ord på det.
Men som sagt, personlige fortellinger – altså fortellinger om meg selv – ligner på for eksempel folkeeventyr. Dette gjelder spesielt fortellinger om tidligere negative personlige erfaringer som likevel ender opp som suksess fortellinger, en type fortelling som forteller at uten den spesifikke erfaringen hadde «jeg ikke vært der jeg er i dag». Det ligner på veldig på en rekke tradisjonelle fortellinger hvor protagonisten må gjennom en rekke prøvelser for å vinne til slutt. I forestillingen brukes det et folkeeventyr som følger denne malen, en kvinne må igjennom vanskelige hindre for å bli en god konge.

Det er å være fornøyd med livet har en forbindelse med å kunne fortelle detaljerte og komplekse livsfortellinger (McAdams & McLean, 2013, s. 235). Narrativ identitet oppstår når vi nærmer oss voksenalderen, den narrative identiteten knyttes til sosiale forventninger og at det er en modenhet i refleksjonen. Det hevdes at det er først når vi er voksne at vi kan konstruere fortellinger om oss selv som både har en kausal sammenheng og en tematisk helhet (McAdams & McLean, 2013, s. 235); sammenheng og helhet er markører for en narrativ identitet.

 

Gjennom gjentatte interaksjoner med andre blir fortellinger om personlige erfaringer bearbeidet, redigert, tolket på nytt, gjenfortalt og utsatt for en rekke sosiale og diskursive påvirkninger, etter hvert som fortelleren gradvis utvikler en bredere og mer integrerende narrativ identitet (McAdams & McLean, 2013, s. 235).

For å utvikle en narrativ identitet må en person først lære å dele historier i samsvar med bestemte kulturelle parametere og innenfor bestemte grupper – i familier, med jevnaldrende og i andre formelle og uformelle sosiale sammenhenger. Utviklingspsykologien har gjentatte ganger vist at samtaler med foreldre om personlige hendelser er avgjørende for utviklingen av narrative ferdigheter hos barn (McAdams & McLean, 2013, s. 235).

Dette er bakgrunnsmateriale for nettopp hovedfortellingen i forestillingen. Denne fortellingen er et folkeeventyr som det visstnok finnes kun to nedskrevne varianter av, en dansk og norsk og handler kort fortalt om en ung kvinne som blir antastet av sin far kongen. Hun rømmer og endrer kjønnsidentitet, hun blir en mann. Kongsdatteren vokser opp uten foreldre, moren er død og faren har reist ut for å finne seg en ny dronning. Hun vokser med andre ord opp uten mulighet for å forankre en narrativ identitet. Jeg som forteller av denne fortellingen, kan kjenne på tilsvarende erfaring som jeg bruker aktivt inn i forestillingen. I en liten tale, sa den franske fortelleren Abbi Patrix en gang at han hadde en teori om at fortellere ble fortellere fordi de hadde en mangel i sine liv. Jeg kan tolke det slik at fortellerens poetikk oppstår i mangel av en narrativ identitet, at man forteller fortellinger for å bøte på følelsen av en «mangelfull bakgrunn».

Forestillingen Skjør handler om den vanskelig balansen det er å finne ut hvem man er, og hva man ønsker å være. Folkeeventyret som danner grunnlaget, nevnt over, er forestillingens struktur, samt teorier om narrativ identitet og autobiografisk materiale.

Under forestillingen er det laget åpninger for å legge inn annet materiale, avhengig av hvor lang tid jeg har på å gjennomføre forestillingen. Den norrøne myten om Skade var en av disse fortellingene, da den har noen paralleller med både folkeeventyret og min egen fortelling, samtidig som det viser en helt annen kvinnelig protagonist enn de andre fortellingene. Videre bringer den inn humor. 

Forestillingen er gjennomført 10 ganger. Lyttergruppene har vært varierte i alder, bakgrunn og ikke minst språklig kompetanse. Dette førte til at jeg hele tiden måtte endre materialet. Den første forestillingen som foregikk framfor et publikum med relativ god innsikt i muntlig fortellerkunst, fikk jeg fram teorien, samt at jeg oppdaget underveis at materialet var for kort. Det var her myten om Skade kom inn, som jeg tok på sparket mens jeg fortalte. Jeg plasserte myten i en passasje i hovedfortellingen hvor det likevel var en transportetappe.

Å fortelle for de lytterne som ikke hadde norsk som morsmål førte til at jeg måtte kutte teori inne i fortellingene og legge de i forkant. Det autobiografiske fortellingene hadde en tvetydighet som også førte til at jeg kuttet disse.  Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg konstruerte fortellingene i et annet innlegg.

Bibliografi

McAdams, D. P., & McLean, K. C. (2013). Narrative Identity. Current Directions in Psychological Science Vol. 22 No 3, ss. 233-238.