Det er noe konstant ved et jeg. Et jeg er alltid, nesten plagsomt, nærværende. Men dette jeget er avhengig av den andre -slik jeg opplever et performativt jeg er. Jeg hevder at fortellerkunstneren er et performativt jeg. Begrepet har jeg hentet fra auto-etnografi ved Tamri Spry. Når jeg opptrer som fortellerkunstner, er jeg i en sosial – kunstnerisk rolle, men ikke i en karakter som hos en skuespiller. Jeg er meg selv i denne rollen, samtidig som jeg er oppmerksom på at jeg er til stede gjennom det performative – derav et performativt jeg.
Da det performative jeget alltid er avhengig av andre, betyr det at det performative jeget alltid er ufullstendig. Gjennom arbeid med fortellinger som billedskaper den eller det andre (ved å bestå av karakterer) søker jeg en fullstendighet, gjennom møte med lyttere søker jeg et vi.
For mange kan kvaliteten av et kunstverk ligge i muligheten for å oppleve verket fra flere perspektiver, altså at det er mangetydig (Campo, 2019, s. 177). Jeg skal her skrive om en nylig erfaring jeg har gjort.

Jeg skulle lage en poetisk tekst til broderier som jeg selv skulle opptre med. Det er første gang jeg prøver dette arbeidet. Arbeidet krevde mye oppmerksomhet. Dette er noe den heller ukjente filosofen Simone Weil legger vekt på:
«Oppmerksomheten er en kraftanstrengelse, … / … / … Tyve minutters intens oppmerksomhet, uten tretthet, er uendelig meget mer verdt enn en virksomhet med rynkede bryn som får oss til å si, med en følelse av tilfredshet: ‘Nå har jeg virkelig arbeidet hardt.’ (Weil, 1990)»
Oppmerksomheten lå i at jeg skulle skape en tekst med tydelige poetiske kvaliteter (altså en mangetydig tekst), for så å iscenesette denne. Videre måtte det være på engelsk fordi det skulle inngå i en internasjonal utstilling i et galleri.
Weil betrakter oppmerksomheten som et sted «å slippe tanken løs, la den være tilgjengelig og åpen for objektet. (Weil, 1990)» slik jeg prøvde å være åpen for min tilnærming til et kunstverk som besto av broderier.
Arbeidet med et performativt – jeg begynner med å forstå egne erfaringer (Campo, 2019) i samspill med omverden. Min oppgave i det prosjektet var å tenke igjennom hva som kunne respondere med verket jeg skulle opptre i samspill med. Jeg begynte å skrive ned assosiasjoner. Jeg begynte å snakke høyt til meg selv, for å se hvor det bar.
Jeg måtte skrive og tale fram noe som var i stadig endring også under gjennomførelsen. La meg komme med et eksempel.
Det første tekstutkastet jeg sendte til medskaperne Randi (tekstilkunstneren) og Anne (koreografen/regi) åpnet på følgende måte:
the stitches sting in their seduction
I covered
you
with the soft butterfly snow
you who the rain made wet,
you who melted scars
my DNA
embroidered in your forehead
Et jeg er tydelig til stede, samt den andre – et du. Jeg hadde en bestemt person i tankene i dette du. Men referansen var for utydelig, jeg fikk ikke en konnotasjon å spille med. En ny begynnelse ble følgende:

I point to the stitches,
wearing red shoes.
the stitches sting in their seduction
I lament,
about her
she, who covered
herself
with the tender butterfly snow
she danced the rain wet,
she melted scars with the storm of her mouth
laughing, she leaped into the forbidden territory
called womanhood
she unaware
I fear
Her er det et forhold mellom jeg og den/det andre. I et postkvalitativ perspektiv vil også gjenstander framstå som det andre, slik som broderiene i dette performative konseptet. Den andre har en referanse i H.C Andersen fortellingen om de røde skoene. Ved å bruke den fortellingen som et grunnlag og referanse, åpnet materialet seg, ikke bare handlet det om den unge kvinnen i H.C. Andersens fortelling, men det handlet om så mange kvinner som blir undertrykket. Samtidig ble fredsprisvinneren annonsert som påvirket mitt arbeid, samt at Gaza også fikk en betydning.
Den foreløpige åpningen er følgende:
I search
I search
I search the stitches,
wearing red shoes.
the stitches sleep in her story
the stitches sting in their seduction
I lament,
se det er en klagesang
about the girl
who covered
herself
with the tender butterfly snow
she danced the rain wet,
she melted scars with the storm of her mouth
laughing, she leaped into womanhood
I fear
I fear

