Du kommer fint inn i Malta uten pass, du kommer ikke ut. Jeg så for meg ulike scenarier, måtte finne fram nummeret til generalkonsulen. En time gikk og jeg gikk ned fra rommet. Den smilende kvinnen hadde ikke hørt noe. Hun ringte på ny og fikk samme beskjed.
Jeg fikk ingen ro og bestemte meg for å dra til flyplassen. Ny drosje. Framme på flyplassen, kjente de i skranken til saken og de gikk i forsvar, for sjåføren hadde nå dratt til hotellet med passet. Jeg fikk jammen betale hans ekstra reise og ikke nok med det, de påsto at de hadde ringt hotellet flere ganger. Jeg gikk inn i den underlegne rollen, ba om unnskyldning og de roet seg. Uansett sjåføren kom, og denne gangen kjørte han både meg og pass til hotellet, og et slags midlertidig bånd ble dannet, for praten mellom oss gikk, som et forsøk på å late som vi brått var fortrolige. Jeg var egentlig lykkelig over å få passet tilbake. Og ikke nok med det, jeg kunne forbli på hotellet hele oppholdet, det viste seg at de hadde rom. Jeg trenger ikke å bo på et seksmanns rom med fremmede.
I ettertid så tenker jeg at det er noe som skurrer i denne episoden
Konferansen er storartet, provoserende og inspirerende. Konferansen ble arrangert på et museum, kanskje ikke helt ideelt. Den foregikk i to rom hvor det ene egentlig var for lite. Det ble varmt og trangt.
Biohacking var noe som gikk igjen som tema, i det minste på de sesjonene jeg deltok. For eksempel å bruke eget menstruasjons blod for å dyrke fram stamceller som blandes med andre celler (fra planter) for å lage et materiale som kan 3d skrives ut til klitoriser. En gruppe av forskere/kunstnere har konto på Onlyfans for å formidle i skjæringspunktet pornografi og forskning.
En eldre forsker/kunstner – muligens godt over 70, kunne ikke være tilstede, men hadde laget en video om kroppens eget forfall, det var vakkert. Kvinnen var ikke redd for å vise egen nakenhet, selv om bilder av en eldre vagina er uvant.
Eller hva med å bruke ditt eget fett (som blir sugd ut i en plastisk kirurgi) i matrett og servere dette? Det var med andre ord, mye å bli provosert av. Det som kanskje likevel provoserte mest var en kunstner som (også) ikke selv kunne være tilstede, men en teknologisk assistent presenterte verket og forskningen. Forskningen tok for seg en kombinasjon av AI og seksuelt raseri. Assisten satte fram en Macpro. Ved siden av dataen la han fram diverse gjenstander som en blomst, vinopptrekker, pisk og lignende. AI i dataen, med en kvinnelig forførende stemme, ba deltakerne om å berøre dataen med gjenstandene og den ville lage lyder til det. Det tok ikke lang tid før dataen ble maltraktert. En kvinnelig deltaker blant publikum holdt en lang tale om kvinner og vold, ja for det slående var at det var menn som gikk fram og pisket, helte vann på, skrudde løs knotter av dataen til den døde.
Min egen presentasjon om Hel (fra norrøn mytologi), Åsgårdsreia og omsorg ble heller tam i sammenligning med dette. Men jeg fikk gode tilbakemeldinger og en rekke spørsmål som jeg skal ta med meg videre.
Selv ble jeg inspirert av et foredrag om døden, eller når er man død nok? Det vil si begravelsesskikker og strategier for å sikre seg at den døde faktisk er død og ikke levende begravd.
Det lille jeg har sett av Valletta er vakkert. Jeg bor i den eldre delen av byen med trange steingater og lokale restauranter. Men det jeg savner er å se noe grønt. Det er noen grønne flekker og spredte trær, men ikke som hjemme.
Jeg vandrer rundt her med min siste strikkede kjole som jeg ble ferdig med rett før jeg skulle reise.
Framover vil foreningen Fortellerne ha sin første fortellerkafe den 18. oktober. Sjekke det ut på sosiale medier og kom kom! Det er et samarbeid med Fortellersentrum.
Jeg skal sammen med Anne og Randi lage en liten fem minutters forestilling til en utstilling som vil gjentas hver dag over en periode. Nå snekrer jeg sammen en poetisk tekst til et tekstilverk av Randi Veiteberg Kvellestad. Jeg ser fram til å kjøre fem minutters opptredener.
Takk for at du skriver!!! Gøy å lese. Og godt du fikk hotellrom 😆
Tusen takk Irene.