I essaysamlingen «Hemmelighetstilstanden» skriver Inger Christensen: «Og mens vi lever, kan vi jo aldri bli så fragmentariske at vi blir i stand til å eksistere utenfor verden. (Christensen, 2017, s. 87)».  Jeg kan aldri fjerne meg fra opplevelsen av en helhet, jeg er en del av og i verden, til tros for at jeg kan føle meg utenfor, som et fragment. Det er i egenskap av å være et fragment at jeg referer til en helhet. I begynnelsen av august var endelig Drama Boreale konferanse 2023 i gang. Dette er en konferanse jeg har arbeidet med siden slutten av januar i år. Det var ikke meningen at det skulle bli slik. Jeg overtok et allerede påbegynt arbeid. Nå er konferansen over! Jeg sitter tilbake med glimt og ord og bevegelser, fragmenter av konferansen. Jeg kan aldri gjengi hele konferansen, men framstille mine fragmentariske bruddstykker som inngår i noe større.
Ideen om konferansen som helhet var skremmende. Konferansen skulle være representativ for det nordiske drama – og teatermiljøet. I arrangementet burde det inngå bidrag som strakk det akademiske utover universitetets vegger og inn i en et friminutt i en skolegård. For de aktivitetene som foregår i grunnskolen er ikke uten vitenskap, de er frukter av vitenskapelig praksis, og en forlengelse av stadig pågående forskning. Slik jeg ikke kan løsrive meg fra en helhet, kan heller ikke drama – og teaterpraksiser avvise det vitenskapelig og akademiske disse praksisene er et fragment av. For noen praksiser ligger forskningen i forkant, for andre i etterkant, mens andre praksiser er selve forskningen.  
Bidragene som kom inn var overveldende, de refererte til kreative og unike aktiviteter fra hele Norden og utover det. Bidrag med iboende tillit til et fag som skal reflektere, kritisere, speile og stake ut et samfunn med rom for alle som forsøker å være en del av noe helhetlig. Andre kloke mennesker enn meg valgte ut bidragene som kunne delta i konferansen. Det var gode valg og mitt arbeid var å kuratere dette sammen.

Mens det nærmet seg konferanse, leste jeg ferdig den vakre romanen Hamnet – hvor gode Agnes sørger over sin døde sønn og en fraværende ektemann. Hun forstår at han også sørger, da han inviterer henne på premiere på sitt siste skuespill: Hamlet. Agnes (eller Anne som hun også ble kalt) var gift med William Shakespeare.

Jeg strikket også ferdig en kjole som jeg ønsket å ha på meg den første dagen i konferansen, jeg ble ferdig!

Så var konferansen der, noe du også kan lese om her

Et fellesskap strømmet inn for å dele utropstegn og forundringer. Det var fint, det var godt, det var hyggelig og givende. Jeg lyttet, nikket og smilte. Jeg var en del av noe større, kanskje ikke helhetlig, men en bit av et samfunn som støtter kreative væremåter. Det ga en følelse av optimisme og ikke minst inspirasjon til egne prosjekter.

Konferansen varte i tre dager, breddfulle dager. Flere fortsatte utover kveldene, det orket ikke jeg. Så var det brått over, bortsett fra rydding og oppsummering oss imellom, oss som var igjen. Vi som hadde limt sprekkene igjen, dekket over feilgrep og smilt bredt.

Hverdagen er for kjeltringen, men en dag er for den bedratte

Det var en gang en ung mann som var fattig fordi hans far hadde en veldig liten gård og han hadde ikke lært seg et yrke.  En dag bestemte han seg for å forlate landsbyen. For den som sitter under et tre for lenge, vil få fugleskitt i hodet.

Han reiste fra by til by; til slutt kom han til et sted hvor det ble frembragt et bud fra kongen: «Kongen har mistet en verdifull ring og lover en rik belønning til dem som kan bringe kongen ringen!» Nå hadde det seg slik at den unge mannen hadde slukt opp hele sin kalebass av ulykker, for hvem annen enn ham fant ringen i støvet.

Lykkelig gikk han til kongens palass, men portvokteren sa; «Ingen kan passere denne porten, uten å gi meg noe!» Den unge sa: «Jeg har ingen penger å betale med, men jeg har funnet kongens ring og du må la meg passere.» Portvokteren sa da: «Hvilken nytte er ringen for deg, om kongen aldri mottar den? Betal meg, ellers får du ikke komme innenfor.» Den unge mannen sa da: «Jeg har ingen penger, men om du lar meg passere lover jeg å betalte deg halvparten av den finnerlønnen kongen gir meg.» Portvokteren slapp ham gladelig inn. Den unge mannen krysset gårdsplassen, men da han kom til kongens hjem, var det nok en dørvokter som stoppet ham og forlanget betaling. Den unge mannen forklarte at han hadde ikke penger å betale med, men lovet å dele belønningen med ham.

Da kongen så sin egen ring bli funnet, var han lykkelig. Kongen sa til den unge mannen: «Hva ønsker du i belønning? Velg og det skal bli ditt.» Den unge mannen svarte raskt: «Alt jeg ønsker er hundre slag av den stokken!» Kongen var overrasket over dette svaret og sa: «Hvorfor skal jeg straffe deg når du ikke har gjort noe galt?» Den unge mannen fortalte kongen hvordan det hang sammen. Kongen kalte på portvokteren og dørvokteren og sa til dem: «Er det sant at denne ungen mannen har lovet dere halvparten av sin belønning?» Vokterne var redde, men de klarte å si ja. Da lo kongen og sa: «Hverdagen er for kjeltringen, men en dag er for den som ble lurt. Belønningen den unge mannen har bedt om er hundre slag med en stokk.» Kongen fikk gitt belønningen og det var så de knapt kunne krabbe hjem med sine blødende rumper.

Så snudde kongen seg mot den unge mannen og sa: «Vel, du har mottatt din lønn for å finne min ring. Men jeg har ikke belønnet deg for å avsløre kjeltringene her ved hoffet.» Så sendte kongen den unge mannen av gårde med rike gaver.

KILDE

Christensen, I. (2017). Tilfeldighetens ordnede virkning. I I. Christensen, Hellighetstilstanden(ss. 65-98). Oslo: Pax Forlag.

Gbadamosi, B., & Beier, U. (1968). Not even God is ripe enough : Yoruba stories . Heinemann Educational.