Jeg er veldig glad i fortellingen om Abu Kasem, dette til tross for at det ikke er en fortelling jeg forteller. Det er en fortelling jeg kunne tenke meg å fortelle. Fortellingen er å finne i boken «The king and the corpse» av Heinrich Zimmer. Der er fortellingen kalt «Abu Kasem’s slippers» som kan oversettes til Abu Kasems sandaler. Handlingen i fortellingen er lagt til Bagdad og handler om den gjerrige og sleipe kjøpmannen Abu Kasem som etter år i de samme sandaler ønsker å kvitte seg med det stinkende skotøyet, noe som får fatale konsekvenser. Jeg har aldri vært i Bagdad og fortellingen er lagt til en tid som ikke lenger finnes. Det oppstår en rekke utfordringer, en ting er den kulturelle forskjellen som jeg ikke skal adressere her, en annen ting er at jeg må bruke min forestillingsevne for å nærme meg fortellingen. Dette er en aktivitet som alltid er aktuell når man arbeider med fortellinger, men som særdeles kommer tilsyne når man arbeider med materiale som ligger fjernt fra nåtidsplanet jeg befinner meg i. For filosofen Paul Ricouer er evnen til å forestille seg en del av den narrative identiteten, det er en overgang mellom forventning og de erfaringene vi gjør oss. Ricoeur betrakter fantasien som en nødvendig skapende kraft for å danne en fortelling om oss selv. Gjennom fortellingen skaper man en mening med livet – noe som for Ricoeur er en poetisk handling – vi er forfattere av våre egne liv.

Om vi kan forestille oss et liv uten fantasi, bruker vi faktisk fantasien. Det er med andre ord ikke mulig å forestille seg et liv uten fantasi. All empiri tilsier at å løpe og vinne et maratonløp er umulig, likevel finnes det en tro der på at dette kan gå. Forestillingsevnen kan utgjøre en forskjell mellom å vinne og å tape.

Forestillingsevnen og fantasien er nødvendig, og en viktig egenskap å trene på som fortellerkunstner.  Fantasi er en prosess hvor du skaper indre bilder for å fylle igjen hull og mangler; det er en prosess som koordinerer tanke og handling (Pelaprat & Cole, 2011) . Uten fantasien og forestillingsevne lever vi i en uoversiktlig verden, fordi fantasien er der for å koordinere og stabilisere den fragmentariske virkeligheten vi erfarer (Pelaprat & Cole, 2011).  Fantasien er dermed nødvendig for å skape et forhold til vår omgitte virkelighet. Fantasien har kulturelle og biologiske referanser, den er både individuell og tilhører også det kulturelle fellesskapet.

Videre er fantasien en mental aktivitet som er forbundet med sanselig persepsjon/oppfattelse og forståelse/fornuft, men den oppleves som mye friere enn disse (Mooij, 1993, s. 7). Fantasien representerer en personlig mental frihet. Oppfatningen styres av en empirisk verden utenfor sinnet. Vi oppfatter hva som er «der ute» gjennom en registrering av inntrykk verden gir oss gjennom våre sanser. Fornuften kommer fra kraft dypt i oss og begrenser tanken ved å tvinge den til å overholde visse regler. Disse reglene kan være logiske eller praktiske eller relatert til verdier (Robbins, 2010). Jamfør disse to, kjenner fantasien ingen barrierer. Det kan formulere seg om verden som den vil, kombinere elementer på nye måter, strekke konsepter utover deres vanlige former, og kanskje noen ganger komme med noe helt enestående (Robbins, 2010). For hva er det som har fått kjemper til å vandre på jorden, framkalt guder i alle slags farger og fasonger, skapt vesener som ikke eksisterer. Og ikke bare det, hva har fått mennesket til å gå på månen og gå med en verden i lomma gjennom en smarttelefon. I 1964 skrev science fiction forfatteren Philip K. Dick romanen Martian Time – Slip som handler om mennesker bosatt på Mars. Riktignok er det kun de med bachelor som drar til Mars, fordi på den overbefolkede jorden, er det kun de med master som får arbeid. I 2000, sendte den omstridte gründeren Elon Musk SpaceX ut i verdensrommet, som er det første steget mot å bosette Mars. Det er fantasien. Fantasien sprenger nåets begrensninger. Samtidig er friheten en illusjon, for som oppfattelse og fornuft er nok fantasien også til en viss grad bundet av kulturelle bånd (Robbins, 2010).

Fantasien er helt essensiell for en fortellerkunstner. Både i skapende og utøvende arbeid bruker fortellerkunstneren forestillingsevnen. Fantasien hjelper fortellerkunstneren å skape indre bilder og å være spontan i uttrykket. Samtidig som den er aktiv i prosessen med materiale. I boken ”Skuespillerkunst” skriver Halling- Kock og Varden om hvilke evner en skuespiller bør opparbeide før og i en sceniske prosess. Om fantasievnen skriver de:

Til å begynne med bør vi trene fantasievnen fullstendig anarkistisk og viltvoksende, en så verdifull egenskap bør vi vente en god stund med før vi pålegger den restriksjoner og retninger. Øvelsene bør i begynnelse gi rom for atskillig lek, uforpliktende og full av ville innfall. (Reistad 1991:77)

Den samme tilnærmingsmåten gjelder en fortellerkunstner.

Det er fortellertekniske grunner til at vi arbeider med fantasien. For det første trener den fortellerkunstneren til å høre sin egen skapende stemme. Å tørre å si noe i en forsamling, å stå der naken, er en treningssak. I arbeid med fantasifortellinger improviserer vi ofte og det viser til et samspill som alltid er til stede med lytteren. Så når du formidler, er man faktisk to stemmer i formidlingen, den konkrete stemmen som fyller rommet, men også den ofte mer lydløse stemmen til lytteren. Om man er nervøs skal man altså tenke på at formidleren ikke er alene med ansvaret for at formidlingen skal virke. Fantasien er å trene på det spontane som kan skje.

Fantasi hjelper altså å holde det spontane vedlike. En fortelling skal formidles ulikt til ulike lyttere fordi lytteren nettopp er ulik, fortelleren må være fleksibel for dette og trene på å håndtere det spontane som oppstår i en formidlingssituasjon.

Det tredje gode med å arbeide med fantasifortellinger er å se hvilke elementer en fortelling består av. Når man skaper en fortelling og formidler disse i en øvelsessituasjon får vi trening i å oppdage fortellingens mangler og gjennom dette se hva som må bøtes på. Å fortelle handler blant annet om å formidle en indre fortellerverden som vi forestiller oss. Gjennom fantasien trener vi på å skape et indre mentalt rom.

Når jeg sier marihøne, klarer du å forestille deg det. Du ser den framfor deg. Du noterer deg kanskje at det er lenge siden du har sett en marihøne. Du kan begynne å fabulere som er et godt ord for å fantasere, hvor denne marihøna nå befinner seg. Det samme teknikken bruker jeg når jeg forestiller meg Abu Kasem, en fyr jeg aldri har møtt, men som gjennom sine handlinger i fortellingen gir meg et inntrykk av hva slags person jeg kan levendegjøre.

Derfor, når vi begynner med undervisning i muntlig fortellerkunst, velger jeg alltid å begynne arbeidet med å sette søkelys på denne fantastiske evnen vi har som mennesker og fortellere.

Litteratur

(1991). In H. Reistad, Skuespillerkunst. Tell forlag.

Hjorth, D. (2009). Imagination – Fabulation Key note présentation at the ESU Conference, 2009, Benevento, Italy, September 8th – 13th. Benevento.

Mooij, J. J. (1993). Fictional Realities : The uses of literary imagination. John Benjamins Publishing Company.

Pelaprat, E., & Cole, M. (2011). “Minding the Gap”: Imagination, Creativity and Human Cognition. Integr Psych Behav (2011) 45, 397–418.

Robbins, J. (2010). On Imagination and Creation: An Afterword. Anthropological Forum Vol. 20, No. 3, 305–313.