Kapittel 11: Refleksjon

av | jul 30, 2023 | Kapitler fra livet

Fra 1. desember 2022 til 14. juni 2023 har jeg gjort dagboklydopptak hver dag. De fleste av disse lydopptakene ble gjort hver morgen mellom 0630 – 0715 mens jeg gikk den samme strekningen, med hunden Atsjoo, på Vår Frelsers Gravlund. Utgangspunktet for dette var at jeg ønsket å reflektere over de kunstneriske prosessene jeg var igjennom i samme periode.  Refleksjon er å gå i et skyggelandskap hvor tankene biter hverandre i halen. Det er assosiativt. Blikket er viktig for refleksjonen, jeg blir veldig påvirket av det jeg ser og ikke ser. Refleksjonen er en reaksjon på hendelser og landskap jeg vandrer gjennom, fysisk og tankemessig.  
Før jeg kommer inn på min lyddagbok vil jeg si at den siste uken av juli har vært fantastisk! Jeg har vært på den årlige skriveferie uken hvor en rekke skribenter av ulike slag kommer sammen og ferierer, feirer og arbeider – alt avhengig av den enkeltes behov. Jeg har oppholdt meg mye alene for å arbeide, men måltidene var jeg sammen med andre og ble orientert inn i skriveprosesser. Hver morgen startet jeg med å svømme i saltvannsbassenget før frokost og arbeidsøkter. Jeg fikk produsert en del i løpet av uken, så får jeg se hvordan jeg kan følge det opp videre når jeg nå går tilbake til den vanlige arbeidsdagen. Jeg har arbeidet gjennom hele sommeren, dessverre, men omstendighetene har krevd det.
Bildene du ser i dette innlegget er en blanding av hva jeg har oppdaget når jeg har vandret med lydopptakene og fra skriveferien.

Tvisyn. For et vakkert ord. Det kan være at ordet har en norrøn opprinnelse – da i betydning av usikkerhet. I dag betyr tvisyn å evne å se noe fra flere sider. Eller at det er noe som har en nyansert betydning eller man har en nyansert oppfatning. Tvisyn er noe jeg prøver å tvinge refleksjonen inn i og det handler om mitt forhold til norrøn mytologi, som dannet grunnlaget for en del av refleksjonen.

Hele skapelsen i norrøn mytologi er et tvisyn, fylt med kontraster og merkelige ting som skjer.

I begynnelsen var ikke du

Du var ikke å se

Du gikk ikke barbeint i sand

Du svømte ikke i salt sjø

Det at jeg setter inn et du i skapelsen følger den kontrastfulle skapelsespoesien i norrøn mytologi. En skapelse handler om oss alle og hvilken stilling vi tar til den og hverandre og verden vi omgir oss med. 

Jeg gjorde lydopptakene for å tilnærme meg prosjekter som alle hadde med det norrøne å gjøre. Men når jeg lytter igjennom alle lydopptakene er det mer enn det norrøne som blir temaer. Jeg hører meg snakke om vær og vind, mye om vær og vind, samt hva som har skjedd og hva som vil skje. men det forunderlige er at jeg betrakter meg selv som mitt eget publikum. I begynnelsen gjorde jeg det både på engelsk og norsk av en uviss grunn eller en gammel vane. Henvendelsene til meg selv er interessante, jeg går inn i et slags performativ modus hvor jeg henvender meg til et framtidig meg.
I samspill med å lytte igjennom refleksjonene, leser jeg teori. Der har jeg kommet over begrepet det performative – jeget, jeg mener passer perfekt inn i det å være en fortellerkunstner. En fortellerkunstner går ikke inn i en karakterrolle (som en skuespiller), samtidig er ikke en fortellerkunstner et privat jeg. Fortellerkunstneren er et performativt – jeg, en sosial rolle som gjennom teknikk, øvelse og skapelse er forberedt på å være utøvende framfor en lytter.

Jeg kan heve øyenbrynene over min egen refleksjon. Jeg hopper fra et tema til et annet, avhengig av hva som dukker opp når jeg går. Det er tvisynet som spiller inn.

Når jeg arbeider med norrøn diktning, er det viktig at jeg er innforstått med gapet i nedskrivingen av tekstene. Dette ble gjennomført minst ca. 200 år etter at narrativene i form av prosa og poesi var en levende tradisjon. Hva den som har nedskrevet materialet har endret i en helt klar transformasjonsprosess kan ikke jeg eller andre vite. Det som er sikkert, er at de ble skrevet inn i en annen sammenheng enn den levende tradisjonen og påvirket av denne sammenhengen. Snorre Sturlason brukte for eksempel motiver fra kristendommen i utformingen av mytene.

Jeg er også påvirket av den sammenhengen jeg står i, og slik skal det være. Jeg har for eksempel arbeidet med karakteren Hel, det er ikke mye informasjon det finnes om henne. Mange har en formening om hvem hun kan være, men det finnes ikke mange narrativer knyttet til den karakteren. Jeg må bygge det opp, basert på andre og egne erfaringer gjennom først å gi henne en narrativ funksjon utover at hun hersker i Helsheim.

Gro Steinsland skriver at «Det er ikke mytenes bokstav, men mytenes dypere budskap som er poenget» (Steinsland, 1997, s. 15). Jeg tror at det for meg, som en fortellerkunstner, handler om å forstå myter ut fra den samtiden jeg befinner meg. Videre mener Steinsland at myten «har en annen uttrykksform, den arbeider også med andre budskap enn dem som uttrykkes i det logisk – analytiske språket» (Steinsland, 1997, s. 17).

Jeg kan i refleksjonen høre hvordan jeg språklig lar meg påvirke at det norrøne materialet jeg befinner meg i, hvordan ordvalg endrer seg.

Steinsland skriver: «Det er karakteristisk for mytene at de kan fungere på mange meningsplan» (Steinsland, 1997, s. 20).

I mitt arbeid har Hel blitt en viktig kalibrator. I mine refleksjoner fikk jeg tanker om hva om Hel selv var foreldre. Hun kan ikke få barn, men hun kan være en fostermor. Dette var noen jeg spant videre på og som fikk resultat i forestillingen: Omsorg.

Jeg tar et lite brudd her, for å vise mitt pågående strikkeprosjekt. En kjole av restegarn med må å bli ferdig til konferansen om en uke.
Hvorfor skal vi fortelle norrøne fortellinger i vår samtid?  Hvem er har rett til å eie historiene eller hvem har rett til å eie tolkningene? Det er mange dilemmaer knyttet til det å fortelle norrøn materiale. Kanskje svaret ligger i hvorfor vi skal utøve muntlig fortellerkunst?
For egen del handler det ofte om et behov for å uttrykke noe om egen samtid. Muntlig fortellerkunst gir mulighet for møter med hverandre og vår kultur på en personlig måte. Den utforsker kulturelle tradisjoner og erfaringer, og generelt handler det om å bygge broer mellom ulike perspektiver og oppleve empati for andres erfaringer. Empati er evnen til å forstå og føle med andre mennesker og deres opplevelser og følelser. Empati spiller en viktig rolle i å bygge forståelse og tillit mellom mennesker. Gjennom fortellinger kan vi lære om kultur, bakgrunn og livserfaringer, og dermed utvide vår forståelse av verden og oss selv.
Selv syns jeg nok at den narrative forestillingsevnen står i et høysete da det er her jeg kan bidra til deltakelse i demokratiet. Martha Nussbaum understreker denne kvaliteten i møte med litteratur. Samt jeg syns en fortellerkunstner står i en særskilt person da vedkommende, ved hjelp av sine ferdigheter, skal sammen med lytteren, belyse verden på en ny måte.

BIBLIOGRAFI

Steinsland, G. (1997). Eros og død i norrøne myter. Universitetsforlaget.