Kapittel 10 – Reisen til Sveits

av | jun 25, 2023 | Kapitler fra livet, Reiser

I begynnelsen av juni hadde jeg min første reise til Sveits, nærmere bestemt Zurich. Dette til tross for at navnet mitt – Heidi, kommer fra Sveits. Å reise er å møte det fremmede med blikket åpent. De fleste, eller mange folkeeventyr har reisen som en viktig strukturell strategi. Det er i reisen hovedpersonen, protagonisten, møter hindringer og får gaver som skal ruste karakteren mot resten av det livet som skjer utenfor fortellingen og som vi kan forestille oss hvordan vil være.

På flyplassen gikk jeg innom bokhandelen for å kjøpe en ny bok. Det gjør jeg alltid når jeg skal ut å reise med fly. Jeg tok meg tid, for som vanlig var jeg tidlig ute på flyplassen. I øyekroken merket jeg meg en mann i gul vest som sto lent opp mot en stige. Jeg merket at han så på meg, og da det var gått lang nok tid med han lenende mot stigen, kikket jeg opp. Han benyttet anledning til å spille en rolle som bokanbefaler. Jeg var ikke klar over at han egentlig ventet på at jeg skulle flytte meg, slik at han fikk flyttet stigen. Han hadde kanskje fått instruks om å ikke forstyrre kundene. Uansett det ble en hyggelig prat, han var en svensk blikkenslager som hevdet at han egentlig ikke kunne noe om bøker. Men han kunne langt mer enn meg. Det var fint. En rikt belest blikkenslager som kom med en rekke anbefalinger. En blikkenslager som elsker litteratur, er en karakter i en fortelling.

Slike møter kan kun oppstå midt i en reise, hvor det er ventetid. Det forteller kanskje noe om muligheter for nye bekjentskap, de oppstår der det er et spesifikt sted og en bestemt tid.

Sveits er et av verdens rikeste og et multikulturelt land med flere språklige grupper. Sveits er noe jeg har forbundet med alpene. Og selvfølgelig grunnen til at jeg heter Heidi som nevnt ovenfor. Jeg har ikke noen forbindelse til Sveits, utover bøkene om Heidi av Johanna Spyri, som forøvrig ble født og døde i byen jeg besøkte. Mitt møte med Zürich var varmt, menneskene er veldig hyggelige, men først og fremst at det var for varmt værmessig. Jeg ble møtt på flyplassen av Sibylle, vi tok toget til sentrum og deretter en Uber til hotellet. Uber er tydeligvis det store! Det forunderlige var at når vi gikk ut av bilen ved hotellet. Åpnet sjåføren bagasjerommet og tok fram et gult drosjeskilt som han så satte på bilen. Her var det altså en som kjørte i begge filer for å si det på den måten. Sibylle er festivalens leder og selv forteller.
Hotellet jeg bodde på var eksepsjonelt, en gang et bryggeri. Nå bestående av en lobby med 3300 bøker som strakte seg flere meter opp i taket, og et svømmebasseng på taket. Dessuten fikk jeg bo der gratis, som var en avtale med festivalen, det betød at minibaren også var gratis, uten at jeg benyttet meg av det. Rommet var godt og svalt og ble mitt lune hi hvor jeg øvde, arbeidet og strikket på en ny kjole.
Til Sveits hadde jeg med meg ny «nystrikkede» kjole, behagelig og luftig, og som jeg er nesten helt fornøyd med. Så jeg satte i gang med en ny kjole i samme garn kombinasjon.
Selve fortellerfestivalen, som var grunnen til at jeg var der, foregikk i den gamle botaniske hagen. Det tok meg 20 minutter å gå fra hotellet til det stedet det skulle foregå. 20 minutter i varme, nesten uutholdelig. Jeg skulle ha forestilling på kveldene, så jeg var ute i god tid for lydsjekk, men ikke minst fikk jeg svalt meg etter å ha gått under en sterke sola. Veien bragte meg forbi Google og det internasjonale ishockeyforbundet, noe jeg oppdaget med forundring. Og ikke minst synagoger og kirker. En kontrastfull verden i løpet av 20 minutter. Vår virkelighet er fylt av kontraster og motsetninger, likevel oppleves det som noe helhetlig fordi mitt synsfelt ikke kan romme så mye annet.
Jeg hadde to forestillinger: «Fragile» og «Heat of the tounge», den siste en gammel forestilling, men festivalen ønsket den. Sibylle hadde hørt forestillingen en gang i Nederland og ville gjerne ha den til Zurisch. Det var fint å ta den opp igjen, men jeg merket meg at det er noen fortellinger som er utdaterte. Og dessuten var en stor del av lytterne ikke hetero, og dette er noe jeg mangler som et speil mitt repertoar. Det var et fantastisk publikum, veldig mottakelige og raske til å reagere. Det var rett og slett herlig å fortelle for dem.

Jeg leste ferdig to romaner i løpet av de få dagene. Den ene romanen var Den Grønne Øya av Gert Nygårdshaug – om en mann som frivillig har reist til et øde sted for å bedrive sin private forskning i en verden som har gått under på grunn av manglende klimahensyn. Ikke den ideelle boken å lese når det er så varmt, for varmen som er en skremmende antagonist i boken har steget til 40 og 50 grader celsius.

Den andre boken, gikk altfor raskt å lese, en flytur tur retur. Romanen Før Kaffen Blir Kald av japanske Toshikazu Kawaguchi, er opprinnelig et teaterstykke. Her kan du foreta en tidsreise inne på en bestemt kafe, med strenge restriksjoner og innen kaffen blir kaldt. Rekker du det ikke blir du et spøkelse. Et godt dramaturgisk grep og tar for seg menneskelig relasjoner ansikt til ansikt med ulike tap. Anbefales!

Å reise er som jeg har nevnt tidligere, et vanlig motiv i folkeeventyrene. Ofte foregår denne reisen til en annen verden. Virginie Amilien, i en eldre artikkel, tar for seg den annen verden man kommer til om man legger ut på en reise i folkeeventyrene. Hun skriver «Den annen verden skiller seg sterkt fra menneskets samfunn, takket være magi og det overnaturlige. Samtidig speiler den vår verden, på en systematisk og overdreven måte. (Amilien, 1996, s. 109). Selv om det å reise som til Sveits ikke er å komme til en annen verden, er det likevel å speile likheter og ulikheter med det stedet man kommer fra. I folkeeventyrene framstår den annen verden som et utvidet representasjonssystem, og jeg har en følelse av å gå inn i et slikt system når jeg er ute og reiser. Noe representerer det jeg kjenner igjen, samtidig er det ulikt med det jeg er vant til og hele tiden sammenligner jeg gjenstander, opplevelser, samtaler og handlinger.

Å reise som forteller kan fungere som en metakommentar til tiden man lever i. For i tillegg til å fysisk reise, tar folkeeventyrene jeg forteller også med lytterne på en reise: «Eventyr er annerkjent som en fantasifortelling, men vi må huske at det også vitner om dagligliv og kulturhistorie. Grensen mellom virkelighet og fantasi er veldig tynn i folketradisjonen, sannsynligvis fordi mennesket aldri har vært i stand til å fantasere uten referenser. (Amilien, 1996, s. 110)». Denne hinnen mellom hva jeg erfarer og hva jeg forestiller meg at jeg erfarer, er også tynn på et fremmed sted. Jeg bruker min fantasi til å fullføre det jeg ikke forstår av språk og det jeg ser fra den fremmedes ståsted.

Den annen verden har ikke det samme forholdet til tid, der eksisterer ikke sykdom og alderdom. Mangelen av tid og rom «gir en evig følelse som nærmer seg døden. (Amilien, 1996, s. 117)» Trollet som ofte befinner seg i den annen verden, mener Amilien er karakterisert med noe som blir assosiert med dødsriket – på grunn av dets mangel på skjønnhet og liv (Amilien, 1996). Under forestillingene ble det mye snakk om troll. De var interessert i dette, for de hadde tydeligvis ikke troll i egen kultur. De har helt sikkert karakterer som grenser opp mot troll, men muligens ikke i kontakt med det lenger, slik vi generelt har i Norge. Riktig nok var det en gründer som en gang, på et sted, hadde gjort et forsøk på å skape gnom som en turistattraksjon, det hadde feilet.

Her kommer en afrikansk tradisjonell fortelling som omhandler reise:

En gryte som koker over, blir skitten (Gbadamosi & Beier, 1968)

Det var en gang en fattig jeger. Uhell satt seg på ham, slik fluer surrer rundt et dødt dyr. Hans kone var borte, huset hadde brent ned med alle hans eiendeler. Alle dyrene i bushen så ut til å være forsvunnet.  En dag dro han i skogen i håp om å finne et dyr, for han var sulten. Men det var som dyrene holdt et hemmelig møte på et ukjent sted. Hvor enn han snudde seg, så var det ikke et dyr å se.

Han satte seg ned ved foten av et Iroko tre og klaget over at dette var slutten på hans liv. Brått sto det en eldre kvinne framfor ham og sa: «Vær ikke så sørgmodig! Regnet er ikke så mørkt som det ser ut som i skyene. Ikke mist motet!» Jegeren sa da: «Hvilket håp har jeg?» Kvinnen sa: «Gi meg dine våpen.» Mannen adlød. Kvinnen fortsatte: «Ta av deg klærne!» Jegeren sto naken ved foten av treet. Så ga kvinnen mannen ordre om å klatre opp i treet. Da han nådde toppen av treet, ropte kona: «Nå henger du med hodet nedover og så slipper du taket!»

Jegeren var livende redd, men et desperat menneske klynger seg til ryggen av et pinnsvin. «Jeg har ingenting å tape!» sa han til seg selv. En gravid kvinne kan ikke tape sin jomfruelighet igjen. Han slapp taket og falt ned i et stort tempo.

Da han traff bakken, merket han at han hadde havnet midt i en fremmed by. Til hans store overraskelse, ble han omgitt av byens befolkning som tiltalte ham som byens konge. De bar den nakne jegeren til slottet, de kledde han opp i vakre klær og kronet ham den samme dagen.

  Om kvelden ledet en tjener ham rundt i hele slottet. Han ble vist rundt i alle rom i den enorme bygningen. Han ble vist konenes rom og der evnukkene levde. Han så alterene til fire hundre og en guder. Han fikk se kroner og andre kongelige symboler.

Omsider kom de til en liten dør og tjeneren sa: «Dette er døren til for mye. Den må aldri åpnes av kongen i slottet. Alt annet i byen og slottet er ditt! Om du ønsker å leve et langt og godt liv, rører du ikke en døren.»

Kongen var fornøyd med denne forklaringen. I et helt år hersket han med visdom og han var en populær konge. Da et år var gått, ønsket han å feire at det var gått et år siden han ble kronet. Alt folket i byen kom for å være med på feiringen. Det var en gledens dag med mye drikking og dansing.

Kongen selv hadde overdrevet sin drikking av palmevin den dagen. Den kjølige vinen rant lett ned. Da den nådde magen, ble den het og steg til hans hode. Kongen ble fylt med irriterende overmot og tenkte: «Er ikke jeg kongen i denne byen? Eieren av dette slottet, byens gater og de som bor i dem? Hvordan kan det ha seg at dette folket, de som er mine undersåtter, skal fortelle meg hvilke dører jeg kan åpne og hvilke jeg må holde lukket? I kveld skal jeg åpne døren til det hemmelige rommet og få rede på hva folket ønsker å holde skjult for meg!»

Da folket dro hjem langt ut på natten og han hadde sendt dem av gårde med sine velsignelser, ba han tjenerne og evnukkene om å sove. Selv gikk han til «døren til for mye». Fylt opp med forventninger, åpnet han døren og løp inn rommet bak den.

Der fikk han øye på den gamle kvinnen sitte ved Iroko treet. Til sin overraskelse oppdaget han at han var like naken som han hadde vært samme dag et år tidligere. Den gamle kvinnen ga ham hans bue og hans klær. Hun sa: Den gryta som koker over, vet ikke at den gjør seg selv skitten.

KILDER

Amilien, V. (1996). Den annen verden i norske folkeeventyr. Nordnytt 65, ss. 108-125.

Gbadamosi, B., & Beier, U. (1968). Not even God is ripe enough : Yoruba stories . Heinemann Educational.

Noen av bildene er tatt av Dominik Kerschenbauer