Jeg har vært mye i Roma, og vet at «ting» ikke er til å stole på. Sier man fem minutter, så er det ikke fem minutter. Og når det er varmt og man har reist fra kl. 05.00 om morgen, da blir iallfall min lunte kort. Ja, det er nesten 30 grader her. Og jeg forstår ikke hvordan man kan arbeide under slike forhold, altså ikke varmen, men ikke holde avtaler slik det er sagt. For eksempel, vedkommende som organiserer opplegget sa hun ville være på flyplassen kl. 1300 for å hente meg. Det var hun ikke, jeg ble gående opp og ned for å lete etter henne. Da hun omsider viste seg, sa hun at hun hadde ombestemt seg, for det pleide å ta lenger tid å komme seg ut av flyet og på grunn av parkering kom hun senere. Det er ikke noe problem så lenge man sier det. Det hadde hun ikke gjort.
Jeg skal ha en fortelling sammen med andre i dag, vi måtte øve i går. Da lyste sinnet ut av meg som en olm okse. Heldigvis sa jeg ingenting, jeg mener jeg sprakk ikke, men det hadde vært godt synlig, fortalte Gosia meg senere. Gosia er den polske fortelleren som deltar. Et annet eksempel er at vi ikke har fått vite hva slag sted vi skal opptre på, et sted som viser seg å være midt i et marked. Fortellingen vi forteller fortelles på morsmålet. De er spesielt bekymret for min del, noe de uttrykte høylytt etter at jeg hadde fortalt. De andre språkene, engelsk, gresk og polsk har noe felles med italiensk, tydeligvis, og er visstnok lettere å forstå. Eller kanskje det er noe med min fortellerstil som ikke passer inn, hva vet jeg. Det ble uansett hakket en del på det, og det var her jeg hadde en indre sprekk og et sinne som blomstret opp. For jeg tenker, hvorfor skal man absolutt forstå hvert minste ord? Poenget er at lytterne skal høre fem ulike morsmål og det vil uansett gjøre at de lytter på en annen måte.
Det ergrer meg at jeg takket ja til denne jobben, som koster så mye krefter! I morgen skal jeg ha et foredrag på et universitet her for så å dra hjem. Og tirsdag er det rett på jobb på Oslomet.
Vel, jeg skal holde kjeft og få jobben gjort unna.