Da jeg arbeidet som forteller ved en barneskole i Oslo, fikk jeg muntlig overlevert fortellingen om Dheg Dheer. Elevene fortalte den til meg, og kunne også fortelle at mødrene deres fortalte fortellinger på mandager, bortsett fra den perioden de var gravide.
Fortellingen går noe slikt som dette:
Det var en mann som giftet seg med en vakker kvinne. Mannen arbeidet som gjeter. Lykken var stor da kvinnen ble gravid og hun fødte en datter. Men mannen var misfornøyd, han ønsket ingen datter, han trengte en sønn. Så fødte kona deres andre datter og mannen var enda mer misfornøyd. Hva skulle de med døtre? Den tredje datteren ble født og mannen var rasende: ”Hva slags kone var hun som bare fødte døtre. Døtre som ikke var noe verdt før de selv ble gift.” Kona ble fra seg av sorg. Hun sluttet å snakke, spise og drikke. Hun satt inn i den lille stuen og stirret og ny sult vokste opp i henne.
En dag da mannen dro ut for å gjete, tok hun stor kniv og ventet ved døren. Hun ventet. Etter en lang arbeidsdag kom mannen hjem. Han ropte på sin kone. Men hun kom ham ikke møte slik en kone skulle. Han ble rasende og gikk mot det lille huset, rev opp døren og gikk inn. Der sto hun med kniven og straks mannen var kommet inn, satte hun kniven i han. Han falt om, så opp og hvisket: ”hvorfor?”. Så sluknet han, mens hun skrek ut et brøl. Hun så blodet piple ut av såret og hun kjente seg så tørst. Hun la seg ned på knærne og begynte å drikke blodet. Deretter dro hun ut sin manns hjerte og åt det. Nå var alt forandret. Hun ble et monster som begynte å jakte på mennesker.
Hver gang hun drepte et menneske, vokste det ene øret hennes. Derfor ble hun kalt for ”Dheg Dheer”, den med det lange øret. Med øret kunne hun høre så godt, at hun hørte barn grynte i sin mors armer på lang avstand. Hun løp raskere enn den raskeste hest. Hennes stemme var så gjennomtrengende at en gravid kvinne kunne miste sitt foster av å høre hennes stemme. Alle fryktet henne og flyttet. Og der hun beveget seg, skapte hun ørken.
Kjøtt av døde mennesker bragte hun med seg hjem og la det i forseglede krukker. Der hjemme levde de tre døtrene. Men de nektet å spise andre mennesker. De spiste det de fant av røtter og urter og tilbragte dagene med å flette kurver.
En dag stormet det i ørken. Den lille stua knaket i vinden. Brått banket det på døren. Søstrene åpnet og utenfor sto det en lubben liten jente i filler. Hun ba om å få slippe inne, men søstrene ba henne innstendig om å gå videre. Men hvor skulle hun gjøre av seg i stormen. De slapp henne inn og ga henne noe å drikke. Vannet smakte så forfriskende at hun sprang bort til krukkene for å ta mer. Hun løftet lokket av krukka og et forferdelig skrik kom fra krukken. En av søstrene skyndte seg å sette lokket på og så hev de søstrene seg sammen, skjelvende i et hjørne. Den fremmede ville vite hva dette var. Og de tre måtte fortelle henne at deres mor var Dheg Dheer og nå ville hun snart komme fordi det var blitt rørt ved hennes krukke. Den fremmede jenta skrek til av frykt. De tre søstrene syntes synd på henne, hun var det fremmede mennesket de hadde snakket med og de ville gjøre sitt for å redde henne. De rullet henne inn i en av gressmattene de hadde flettet og la henne i hjørnet med matter over seg.
Ikke før de hadde gjort det før Dheg Dheer var det, frådende og rasende over at noen hadde rørt hennes krukke. Døtrene sa at de var borte i krukken da de tørket støv, men de hadde raskt satt lokket på igjen. Dheg Dheer snuste rundt i rommet og sa: ”Det lukter fett, det lukter bryst, det lukter rumpe.” Jentene insisterte på at det var dem hun luktet, fordi de vokste og var snart kvinner.
Brått og uventet ble Dheg Dheer trett, hun satte seg ned, falt bakover og sovnet. Det lange øret hennes foldet seg. Kniven gled ut av hennes hånd. Jentene forsto at dette var deres sjanse. En sprang bort og tok kniven og de to andre holdt Dheg Dheer nede. Og mens de snudde seg bort, skar de over sin mors strupe.
Dheg Dheer døde og endelig var de alle fri for sin største frykt.