I arbeid med masterstudentene, må de etter hvert arbeidsmøte skape ulike tekster. De ulike tekstbidragene skal representere ulike sjangere: teori, skjønnlitterær og teoretisk refleksjon. Her følger en teoretisk refleksjon etter første arbeidsmøte. 

Det å lese starten på artikkelen av Chuck Taylor ved navn ”Språket og menneskets natur” fikk meg til å reflektere over de ulike lagene i språket vårt. Hva betyr egentlig språket for oss? Og hva betyr språket for lytterne til en fortelling? Det jeg hang meg mest opp i var de to dimensjonene av språk: den ekspressive og den referensielle. Meningsfulle objekter har begge disse dimensjonene. Den referensielle omhandler at et tegn eller ord får mening ved å beskrive hva det referer til i verden. Taylor bruker eksempelet ”boken ligger på bordet.” Her blir de to objektene ”bord” og ”bok” satt sammen på en slik måte at referenten til det ene uttrykket er plassert på referenten til det andre uttrykket. Meningen til ordet bok angis ved å peke ut hvilken relasjon det kan referere til objektet bord. Det er et veldig konkret bilde.

Den ekspressive dimensjonen utrykker at det er noe i en bestemt relasjon til noe annet, som gjerne gjør at vi knytter det mot en oppfatning eller sansning. Boken som ligger på bordet kan uttrykke to objekters relasjon til hverandre, men den kan også uttrykke min oppfatning og tanke rundt det at boken ligger på bordet. Kanskje en lettelse over å finne igjen en bok jeg var redd for å ha mistet. Altså legges det til en egen sansning i den ekspressive dimensjonen. Likevel poengterer Tyler at det da er viktig at sansningen er helt åpenbar. Det er ikke åpenbart hvis man slutter seg til noe man ikke kan se direkte. I vår fortellingen om fotavtrykkene er det ikke åpenbart at de små fotavtrykkene tilhørte den yngste, mens de store fotavtrykkene tilhørte den eldste. Fordi det er ikke noe kongen og sønnen kan se dirkete, de bare trekker en konklusjon ut ifra fotavtrykkene de ser. Det er det deres erfaringsgrunnlag tilsier, og er dermed logisk for dem, men det er ikke åpenbart.

I fortellerkunst er mye av språket referensielt fordi vi beskriver objekter i forhold til hverandre og publikum må selv skape bildene ut i fra egne erfaringer. Samtidig anvendes ofte metaforer og symboler. Det kan vel sies å være en ekspressiv dimensjon? Lytterne knytter selv en gjenstand/et symbol opp mot en egen sansning og trekker dermed en konklusjon rundt hva dette symbolet skal bety. Fordi ingen objekter er fysisk synlige er det språket alene som skaper disse opplevelsene hos publikum. I fysisk synlig forstand er det jo ingenting som er åpenbart i fortellerkunst. Likevel kan fortelleren klare å skape veldig konkrete bilder bare med språket, uten at vi har noen garanti for at publikum ser akkurat det samme. Selv om språket i størst grad har den har referensielle dimensjonen i fortellerkunst tenker jeg at det alltid vil være et snev av den ekspressive dimensjonen i nettopp det at hver publikum knytter sine egne sansninger og erfaringer opp mot det de hører. Det igjen fører til at publikum vil ha en litt forskjellig opplevelse av ordene i det de selv omsetter dem til konkrete bilder i eget hode.

Fortellingen om kongen, sønnen og fotavtrykkene er et godt eksempel på at man ikke alltid kan stole på det uttrykket som tilsynelatende virker åpenbart. Kan vi alltid stole på det vi ser foran oss? Og kan vi egentlig stole på språket vårt?

Marianne Ek Hagen

Comments

comments