Kilde: Afro-American folktales, Roger D. Abrahams

En dag gikk hunden og katten langs samme vei, og mens de gikk der begynte de å krangle slik de alltid pleide. Denne gangen diskuterte de livet og døden. Katten sa: ”Mennesket er født til å dø. Det er det hele. Han dør og han reiser seg aldri opp igjen.” Hunden sa: ”Nei, når mennesker dør, så kommer de tilbake.” Slik holdt de på hele veien, og de ble ikke enige.

Til slutt sa katten: ”La oss dra til og høre hva Gud har å si til dette.” Og de ble enige om å reise neste dag. Så snart katten hadde gått, begynte hunden å planlegge å lure katten slik at han ville komme fram først. Han visste at katten elsket smør, så han la små smørklumper langs veien slik at katten ville stoppe underveis og slikke det i seg og i mens kunne han løpe fram. Men katten gjorde det samme, hun la ut bein til hunden.

Neste morgen dro de tidlig av sted. De kom til det stedet hvor hunden hadde lagt ut smør, katten luktet i været og forsto at hunden prøvde å lure henne. Så katten gikk bare videre. Men da de kom til det første beinet, da stoppet hunden. Han kunne ikke motstå et bein å gnage på. Dette skjedde hele veien, katten gikk forbi smøret, men hunden stoppet ved hvert bein. Så katten kom fram til Gud lenge før hunden.

Katten bøyde seg for herren og spurte ydmykt om mennesket døde og forble død eller om det sto opp igjen. Gud sa: ”Hva syns du?” Og katten svarte: ”Jeg tror at når menneskene dør, så er det det som er. De forblir døde.” Da sa Gud: ”Det høre fornuftig ut, la oss si at der er sånn.”

Etter en stund kom hunden og stilte det samme spørsmålet som katten. Gud sa at de hadde allerede bestemt at menneskene skulle forbli døde. ”Men du hund,” sa Gud, ”du kommer alt for sent fordi du ikke kunne konsentrere deg om det som var viktig!”
Så ble det da slik katten hadde sagt.

Comments

comments