Når klokkene slår midnatt, kan det fra en haug i Hjørungavåg, midt i hjertet av en av de eldste bosetningen på Sunnmøre, høres en buldrende røst som har kastet ekko gjennom flere hundre år.
En høstkveld for nesten tusen år siden hadde to gjetere satt seg til ved et bekkefar for å hvile seg. Plutselig merket de at det var der ute som sirklet dem inn. De kikket på hverandre. Hva kunne det være? De hørte pusting i buskene bak seg. Et øyeblikk senere så de et gult glimt som fra et dyreøye bak noen trestammer foran. Det taslet i lyngen.
De to hadde gjetet sammen siden de var guttunger. De hadde alltid lignet på hverandre. Men år med arbeid sammen i utmarken hadde gjort dem enda mer like. Begge var små og krumbøyde. Øynene deres for alle veier. E var mørke, med grov hud, spesielt på hendene, for de var mest utsatt for været. Fingrene deres hadde vært frosne så mange ganger at de var blitt dobbelt så tykke som leddene.
Nå satt de, stive i kroppen, og stirret rett frem. De kjente sin egen puls dunke i tinningen. De ville reise seg å flykte, men de var redde for å springe rett på hva det enn nå var som gikk der ute. Med ett sto det en skikkelse foran dem. Han var høyere enn dem og så svart at han nesten gikk i et med natten. De ble tatt i et kloliggende grep og kastet opp i luften som to tomsekker. Den ene ble slått i svime mot en trestamme. Litt senere våknet han av et skrik. Da han snudde seg fikk han se at vennen var slått i bakken. Den mørke satt oppå han og slet i kroppen hans. Han tenkte ikke en gang på å hjelpe vennen, men kravlet seg opp på bena og sprang hjemover. Han syntes han hørte skitt på stien bak seg. Da husket han den ru neven med de kvasse neglene som hadde tatt ham i nakken. Han skrek for seg selv mens han løp.
Hjemme i bygda hadde folk stengt stuedørene for kvelden. De hadde måttet bolte dørene om nettene helt siden overfallene begynte. Folk kunne ikke slå leir i utmarken lenger. De ble plyndret av noe som stupte nedover dem fra tretoppene. Det skjedde så raskt at et var ikke mulig å se hva det var i mørket. I det siste hadde også husdyr som gikk ute blitt ridd ihjel. Noen overlevde. De var fulle av bitt, spesielt i halsen. Det var drukket blod av dem.
Om nettene hopper uvesenet opp på hustakene. Han red takmønet. Det knaket i tømmerveggene. Folk satt inne rundt ildstedet og holdt rundt hverandre. De ba til gode makter at veggene måtte holde. Men nå fattet de et håp. Grette Åsmundson var kommet på besøk. Han hadde sloss med troll før, hjemme på Island. De håpte han ville hjelpe dem. ”har dere ikke en bygdehøvding?”, spurte Grette. ”Nei,” svarte folk, ”Kár er høvdingen vår, men han døde for flere uker siden. Han har vi hauglagt. Han hadde mye sølv, en hel kiste. Den tok han med seg i haugen. Vi har ikke en gang penger til å kjøpe oss hjelp for.”
Da Grette hørte om sølvet i graven, ble han interessert. Grette hadde hørt om Kár før, en av de mest grov vokste menn noen hadde sett. Han hadde bodd på en av de største gårdene i bygda, men hadde vært mye ute på sjøen og plyndret. Når han var hjemme og ikke tuktet gårdsfolket, satt han på en eller annen plass og brynte våpnene sine. Hvis noen nærmet seg ham da, var blikket hans nok til å få dem til å snu.
Det var nærmere midnatt da den mishandlede gjeteren sjanglet inn på et gårdstun. Han orket så vidt å hamre på døren og rope navnet sitt, før han segnet om. Gårdsfolket åpnet. De slapp han inn og kledde av han. De påkalte husguden sin da de fikk se såranen han hadde i nakken.
Dagen etter gikk bygdefolket sammen opp i utmarken. Der fant de den andre gjeteren liggende i bekkefaret. De hadde problemer med å kjenne han igjen. Kroppen hans var tømt for blod.
Da gikk folk ned til stranden der skipet til Grette lå. De ropte ut til ham og fortalte hva som hadde skjedd. Nå trengte de virkelig hjelp. De turte ikke å gå inn til den døde høvdingen for å ta sølvet hans. Men Grette kunne selv hente det og ta det som betaling.
Grette var et hode høyere enn de fleste han møtte. Mye av ansiktet hans var dekket av hår og skjegg. Det hjalp litegrann at h¨året var bundet opp i en knute i nakken.
Det var øynene hans alle la merke til. De var grå som havdisen. Samtidig viste de en oppvakthet som fortalte folk at Grette fikk med seg det meste som skjedde runt ham.
Samme dag grov Grette opp haugen. Han lempet sten og skyflet jord til han kom inn til bjelkelaget over rommet der den døde høvdingen satt. Så hugg han seg gjennom de tykke bjelkene.
Inne i graven var det mørkt. Grette måtte føle seg fram. Han tok seg for langs veggene. De var av sten og jord og noe treverk. Etter å ha famlet rundt en stunf, kjente han et par hesteben. Rett etterpå sparket han borti en stol. Han bøyde seg ned. Det satt en mann på stolen. Det måtte være Kár.
Grette kjente nedover den dødes føtter. De var plassert oppå et treskrin. Det var så tungt at det var så vidt grette greide å løfte det. Han fikk det opp i fanget. Så begynte han å gå mot utgangen. Da føk dauingen på ham bakfra. Kár hadde kvelertak på Grette. Han slapp kisten. De gikk veggimellom nede i gravrommet. Etter å ha kjempet lenge, greide Grette å gjøre seg fri fra jerngrepet. Han slengte spøkelset inn i jordveggen. Kár for på ham igjen. Han drev Grette rundt i rommet og dyttet han sakte, lenger og lenger innover. Grette spendte alle muskler i kroppen. Han presset imot av all kraft. Plutselig slapp Grette. Han hev seg til siden. Kár for på hodet framover. Da trakk Grette sverdet sitt og hugg hodet av han.
Siden slepte han det hodeløse spøkelset innerst inn i gravhaugen. Så hentet han hodet. De la han imellom beina på dauingen. Til slutt tok han kisten med seg ut og dekket røysen etter seg.
Nede ved husene sto folk og ventet på han. De var både spente og engstelige, for de hørte lyder fra dypet som fikk dem til å skjelve i knærne. De var lettet da de så at det var Grette som kom. Han stilte seg opp foran dem og fortalte kort om kampen. Ingen sa noe før han var ferdig. Da var det en som tok ordet.
”Hva skjer om Kár får tak i hodet sitt?” Grette så på han. Det var som om øynene hans mørknet litt. ”Det vil han ikke greie,” sa han, ”ikke på lenge.”
Helt opp til i dag har han ikke greid det.