Tillegg til 1001 natt av Burton, bind 5

Det var en kalif som hadde en datter det ikke fantes maken til, så stor var hennes ynde at ingen forteller har evnet å beskrive henne for ettertiden.

Mange var de som kom for fri, konger og andre mektige med rikdommer og stas, men kalifen avslo dem alle. Hver fredag, da alle dro i moskeen, forlot kjøpmennene sine boder og butikker åpne på markedet. Da gikk den unge kvinnen ut og igjennom markedet hvor hun kunne se varene til salgs, deretter gikk hun til badet hvor hun kunne være i fred. Så forlot hun badet og gikk hjem uten at noen fikk se henne.

En fredag var det en ung kokk som bestemte seg for å ikke dra i moskeen, for han hadde så inderlig lyst til å få et glimt av den vakre kvinnen han hadde hørt om. Han gjemte seg i en butikk. Etter en stund kom den unge kvinnen, omgitt av førti unge kvinner, alle vakre som den fulle månen, og den ene vakrere enn den andre. Men sterkest skinte hun og den unge kokken kastet et blikk på henne og det var nok.

Straks tok han til å gråte og lengte og han ble syk av tanken på det han aldri ville oppnå. Lenge lengtet han og tilslutt oppsøkte han en trollmann og la ut om det som plaget han. Trollmannen sa: ”Hva gir du meg om jeg bringer henne til deg?” ”Alt jeg eier og mitt liv legges i dine hender”, svarte den kjærlighetssyke. ”Bring meg en ampulle av metall, syv nåler, aloe og en bit kokt kjøtt. Dessuten må jeg ha leire, skuldrene til en sau og syv slags silke.” Den unge kokken dro og skaffet dette.

Trollmannen skrev vers fra koranen på skuldrene og pakket det inn i silkestoffene. Med de syv nålene presset han saft ut av aloen som rant ned i ampullen og dette smurte han inn det kokte kjøttet med. Leiren la han rundt det kokte kjøttet. Så la han det ned på bakken og sa magiske formularer over det og straks steg en ånd fram bærende på en slange. Trollmannen forlangte at den unge kvinnen skulle hentes og med det forsvant ånden. Trollmannen ba den unge kokken om å vaske seg og spre ut tepper. Ikke før dette var gjort, før kvinnen fortsatt sovende i sin seng ble fraktet inn. Den unge kokken var fra seg og takket trollmannen ved å kysse hans hender. Utover det kunne han ikke ta øynene vekk fra den solen som lå og sov. Den ungen kokken la seg ved siden av henne og kysset henne mellom øynene. Straks slo hun øynene opp. Straks hun så han, falt hun for han og sa: ”Hvem er du? En ånd eller et menneske?” ”Et menneske!” ”Og hvordan kom jeg hit?” ”Ved hjelp av en djenni.” ”Da forlanger jeg at denne djennien hver natt bringer meg til deg.” Så sov de i hverandres armer til morgengry. Morgen etter kom trollmannen og spurte: ”Hvordan var natten?” Og begge de unge svarte: ”Vi var i paradisets hage sammen med Húr og Ghilmán”. Deretter gikk trollmannen og den unge mannen for å vaske seg. Den unge sa: ”Hva skjer nå? Hvordan kan jeg leve uten henne? Hvordan skal vi holde det skjult” ”Sørg ikke”, sa trollmannen, ”som hun kom skal hun reise og ingen vil merke noe” Og slik gikk det og ukene gikk og hver natt møttes de to.

En dag sto den unge kvinnen på terrassen i palasset sammen med sin mor. Hun sto med ryggen mot solen, heten traff henne mellom skuldrene og magen este. Moren så dette og sa: ”Datter, har du lagt deg ut?” ”Jeg tror ikke det”, svarte datteren. Moren la sin hånd på hennes mage og forsto at hun var gravid; moren skrek og slo seg i ansiktet. Straks kom de kvinnelige tjenerne løpende og spurte hva som var galt; moren svarte kun: ”Jeg må snakke med kalifen!” Tjenerne sprang for å hente han og straks kom han gående. Da han kom ut så han straks hva som var galt og kalifen ville vite hvordan dette var mulig. Kalifen sa: ”Datter, jeg er kalifen og du har blitt fridd til av konger, men ingen av dem var passende. Jeg forlanger å vite hvordan dette er mulig. Hva slags kvaliteter har denne mannen som er far til dette barnet?” Datteren fortalte hvordan hun hver natt ble båret til å møte den aller vakreste mann. Kalifen undret seg over dette og kunne ikke forstå hvordan det hang sammen og dessuten ville han vite hvor datteren reiste hver natt, så han kalte på den klokeste han kjente til, nemlig vesiren.

Vesiren lyttet til kalifen og sa at det rådet han kom på, var å fylle en sekk med korn. Den skulle legges ved datterens hode i senga. Det skulle være hull i sekken, slik at det ville lages et spor. Kalifen velsignet vesiren over dette rådet. Det gikk som sagt, frøene laget en sti fra palasset og til kokkens hjem og kalifens datter tilbragte sin natt med kokken som andre netter.

Morgen etter kom trollmannen og hentet den unge mannen, de gikk til badet hvor de kunne snakke i fred. Han fortalte den unge mannen at kvinnens familie hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje. Den unge mannen ble forferdet, men trollmannen roet han og sa at dette kom til å gå bra. Deretter gikk de hjem til den unge mannen og ventet.

Kalifen og vesiren gikk til kalifens datter og så at sekken var tom for korn. Straks ga kalifen ordre til at hester skulle sales og snart red de to av sted der de fylte sporet av korn sammen med kalifens soldater. Ettersom de nærmet seg, kunne den unge kokken høre lyden av hester. Trollmannen sa: ”Fyll en flaske med vann, gå opp på taket og sprinkle det rundt huset og kom så hit.” Dette gjorde den unge mannen. Mens kalifen og vesiren red framover, stoppet veien brått. Og der det skulle ha vært en vei, lå det nå en sjø med huset til kokken på en øy. ”Hva har skjedd her?”, utbrøt kalifen. ”Her ligger det magi bak”, sa vesiren. Kalifen beordret sine menn ut i vannet; men den sterke strømmen tok dem og mange druknet. Brått omringet vannet kalifen og vesiren og kalifen fryktet for sitt liv. ”Hva gjør vi?” spurte han vesiren. ”Vi ber om hjelp fra de som befinner seg i huset.” Soldatene ropte. Trollmannen sa til den unge kokken: ”Gå ut og si til kalifen at om han snur vil alt gå bra. Men fortsetter han, vil han ikke bare miste sine menn, men også sin datter. Om de snur, skal de snart få møte deg.” Den unge mannen gjorde dette. Mismodig snudde kalifen og vesiren fulgte han hjem til palasset. Da de kom fram, fikk de se den unge mannen stå der sammen med trollmannen. Kalifen kalte på bøddelen og ba om den unge mannens hode. Bøddelen kom og la bladet av sitt sverd ved den unge mannens nakke. Men da han hevet sverdet, mistet han kontrollen og istedet for å treffe den unge mannen, traff han seg selv med slik kraft at hans eget hode falt av og trillet fram til kalifens føtter.

Da forsto både kalifen og vesiren at de andres krefter var langt sterkere enn deres. Kalifen la en vakker kappe om den unge mannen og ønsket han velkommen som en del av familien.

Comments

comments