Det var en gang en ung og en gammel mann som forlot landsbyen og reiste sammen. Hvorfor de reiste er det ingen som lenger vet. De må ha nådd fram for de snudde og reiste hjemover da vinteren nærmet seg. På veien hjemover klarte de å gå seg ville og de vandret hele dagen til mørket kom uten at de traff på noen eller fant veien. Da natten nærmet seg, befant de seg ved en bred og kraftig elv. Der var det ingen bro eller ferge. Så begynte det å snø.
”Så hvit, så hvit det er!”, sa den unge mannen. Men den eldre hutret. Det var bitende kaldt. Den gamle satte seg trett ned på bakken; han trakk jakken tettere rundt seg, og holdt armene rundt knærne. Den unge blåste på sine fingre for å holde dem varme. Han kikket seg rundt og fikk øye på en liten forlatt hytte som kanskje hadde tilhørt en fergemann. ”Alt duger en natt som dette”, sa han. Så bar han sin følgesvenn bort til hytta. De hadde ikke mat eller ild, men det var tørt løv der. Her la de seg ned og dekket seg til så godt de kunne. Og til tross for kulden, sovnet de.
Rundt midnatt våknet den unge mannen av en iskald vind som strøk han over kinnet. Hyttas sør var vid åpen og han kunne se en virvlende snøstorm der ute. Det var ikke så veldig mørkt. ”Forbannet den vinden”, sa han. ”Den har åpnet døren og lagt snø over føttene mine.” Han løftet seg opp på albuen og fikk i det samme se en kvinne i hytta.
Hun satt ved siden av den gamle mannen og lente seg over han så deres ansikter nesten møttes. Hun var helt hvit i ansiktet, men vakker, hvite var også hennes klær. Hennes hår var hvitt av snøen som hadde falt på det. Hennes hender strakk seg over mannen som sov. Ishang fra hennes fingertupper. Han kunne se pust strømme fra hennes lepper, den var som en hvit røyk. Så reiste hun seg, hun var høy og slank. Snø falt fra henne da hun beveget seg. ”Det var lett”, mumlet hun og gikk mot den unge mannen, hun satte seg ned ved siden av han og tok hans hånd i sin. Om den unge mannen hadde vært kald, var han enda kaldere nå. Han ble nummen fra hode til hæl. Det føltes som om blodet frøs og hjertet ble til en isklump. En dødlig søvn snek seg over han. ”Dette er min død”, tenkte han. ”Var dette alt? Takk gudene for at det ikke er noen smerte.” Men så snakket den kalde kvinnen: ”Dette er jo bare en gutt”, sa hun. ”En vakker gutt.” Hun strøk han over håret; ”Jeg kan ikke drepe han.” ”Hør”, sa hun. Den unge mannen stønnet. ”Du må aldri fortelle noen om meg, aldri nevne et ord om meg. Ikke til far, mor, kone, bror eller din elskede, ikke til dine barn, din sønn, sin datter, ikke til solen, månen, vann, ild, vinden, regnet, snøen. Sverg!” Han sverget og sovnet.
Da han våknet skinte solen ute. En mann holdt han i armene og helte i han noe varmt å drikke. Mannen sa: ”Jeg kom i grevens tid. Den gamle mannen er dessverre for sent for.” Den unge mannen gråt. Men han sa ingenting, heller ikke da han kom hjem.
Noen år senere, en sommer, hadde den unge mannen vært ute på reise og nå var han på vei hjemover. Mens han gikk på stien i solnedgangen, fikk han øye på en ung kvinne litt framfor seg. Det så ut som om hun var trett. Den ungen mannen tok henne igjen. Han så at hun var ung og vakker. ”Hvor er du på vei?”, spurte han henne. ”Jeg er på vei til Yedo for å få seg tjeneste. Jeg har en søster der og hun skal hjelpe meg.” ”Hva er ditt navn?” ”O’Yuki”, svarte hun. ”O’Yuki”, sa den unge mannen, ”du er blek!” ”Det er fordi det er så varmt.”, sa hun og sjanglet og så falt hun sammen. Den unge mannen bar henne forsikt i sine armer til sin mors hus.
Etter en stund kom hun seg, hun takket den unge mannen og hans mor. Hun tilbrakte natten der i huset. Sannheten er at det ble flere netter og hun nådde aldri byen Yedo. Den unge mannen forelsket seg i henne og de ble gift. Og for hver dag ble hun stadig vakrere. Til tross for at hun arbeidet hardt, var hendene hennes glatt.
Med tiden fødte hun syv barn. Moren elsket og tok seg av dem. Og med tiden som gikk, endret hun seg ikke, ikke en linje var å se i hennes ansikt, ikke et grått hår hadde hun.
En vinterkveld satt ekteparet sammen. Hun satt bøyd over et håndarbeid. Lyset fra en tent lampe falt over ansiktet hennes. Mannen hennes så på henne, smilte og sa: ”Kjære, når jeg ser på deg i kveld, kom jeg til å tenke på noe som skjedde meg for mange år siden.” Kona sa ingenting, men fortsatte å sy. ”Jeg vet ikke lenger om det var en drøm, men jeg tror jeg ikke sov.” Kona fortsatte å sy. ”Da og bare da, så jeg en kvinne som var vakker som deg. Hun lignet veldig på deg.” ”Fortell meg om henne,” sa kona uten å løfte blikket. ”Jeg har aldri fortalte om henne til noen.” Og så fortalte han det som engang hadde skjedd, om reisen og den gamle vennen. Og han sa: Så kom hun mot meg og hun sa at jeg….” Hans kone fortsatte: ”Du må aldri fortelle noen om meg, aldri nevne et ord om meg. Ikke til far, mor, kone, bror eller din elskede, ikke til dine barn, din sønn, sin datter, ikke til solen, månen, vann, ild, vinden, regnet, snøen. Så brøt likevel løftet som du ga.” Hun brettet arbeidet og la det til side. Hun gikk bort til barna som lå og sov, hun lente seg over dem. ”Kaldt, kaldt,” sa den ene. Kona sa: ”Jeg er for kald til å gråte.” Hun gikk bort til mannen: ”For våre barns skyld skal jeg la deg leve. Ta godt vare på dem.” Mannen så på henne. Hele hun var hvit, slik han husket henne. Så forsvant hun opp igjennom hullet i taket og ble aldri igjen sett.