Kunstnerisk utviklingsarbeid tilsvarer det som på engelsk blir kalt for ” artistic research ”. Dessverre kan vi ikke kalle det forskning i Norge, fordi noen har fått det for seg at det ikke kvalifiserer til reell og vitenskapelig forskning. Dette til tross for at tilsvarende energi, tid, refleksjon og oppmerksomhet blir viet for eksempel en forestilling som en vitenskapelig artikkel. Og for å ikke snakke om det at du faktisk når langt flere mottakere enn når du skriver artikler som en håndfull få leser. Uansett denne forestillingen er min FOU og dermed et stykke kunstnerisk utviklingsarbeid som i neste omgang skal blir artikler og fornyet undervisning.
I det lille heftet ” Lightening from the side ”, drøfter professor Aslaug Nyrnes noe tilsvarende kunstnerisk utviklingsarbeid. Hennes utgangspunkt er det retoriske nærværet, noe, i følge Nyrnes, vitenskapen ikke ønsker å beskjeftige seg med, da det kan stå i veien for den objektive sannheten som vitenskapen stadig søker på toppen av et fjell. Det finnes to typer retorikk, den klassiske og den nye, hvor den klassiske fra antikken konsentrerte sitt arbeid rundt det verbale. Den nye retorikken favner bredere, fra språkets mikronivå til selve diskursen og ser på kommunikasjon som et komplekst felt (s.8), Den kunstneriske forskningen befinner seg i dette komplekse språket hvor det ikke handler om en lineær, utviklende kommunikasjon.
Nyrnes skriver at alt som har mening har form som grunnlag (s.10), både kunst og retorikk har skapelse og produkt som sine objekter. Dessuten, skriver Nyrnes: Art never exists in a vacuum. There will always be verbal language – spoken and written – surrounding or embedded in the art or the artistic process. This is the case in the creation of art, the reception of art, the art research process, and the guidance of art research” (s.11).
Stort sett blir arbeidet organisert temporalt, vi deler funn inn i sekvenser som følger hverandre i en bestemt orden, til tross for at verken det vitenskapelige eller kunstneriske sannsynligvis ikke har den oppbyggingen. Utfra retorikkens ståsted mener Nyrnes at det ikke trenger å være slik, et arbeid kan også plasseres topologisk. Innenfor retorikken i arbeid med et emne orienterer man seg i områder eller landskap: creativity in artistic work is not the opposite of topology, rather creativity is a matter of being aware of the topoi in order to choose new paths” (13).
Nyrnes skriver at det er tre hovedområder som er virksomme i kunstnerisk forskning:
Eget språk
Dette innebærer både det verbale og non verbale språket i hele sin fylde, samt det kunstneriske uttrykket og ikke minst forskerens minne. Dette språket er organisk (s. 15) og kontekstuelt. Det er viktig for forskeren å være observant og bevisst dette språket slik at det kan identifiseres og brukes aktivt inn i arbeidet.
Teorien
I følge Nyrnes er teori et systematisk språk (s.16), det er ikke organisk som eget språk, men fungerer som kategorier satt sammen og kommer tilsyne som prinsipper i et kunstnerisk arbeid. Fordi teorien sorterer perspektiver kan det fungere som klargjørende i det kunstneriske arbeidet.
Det kunstneriske uttrykket eller materialet
Dette er hovedområdet i kunstnerisk forskning, det steder man undersøker og har som sitt fokus.
Nyrnes hevder at gjennom å være var disse tre språkene, ved å identifisere og kjenne de igjen utvikler man: a distinct language, precise expressions, and an eye for details (18)”.
Bevegelsen mellom disse tre språkene kan utgjøre metoden i kunstnerisk forskning.