Daniel er ikke her og en av våre store kneiker nærmer seg. Vi har jo alltid vært sammen i jula, men nå er det slutt for alltid. Jeg tar meg selv i å tenke på hva slags gave jeg skal kjøpe til han i år. Men det jeg skal tenke på er hva slags krans jeg skal legge på hans grav.
Vi skal reise bort, det er en tveegget tanke, for egentlig vil jeg være nær hans grav. Min tanke om hans ensomhet tvinger fram en innskytelse om at det feil å forlate han. Ingen skal være ensom i jula. Men jeg vet at han ikke er der, for han er ikke. Han eksisterer ikke lenger, han sitter ikke et sted og ser på oss, han skyver ikke skyene tilside for å få et bedre syn. Han er borte og med det alt av han. Han er bare aske i en krukke og snart ikke det en gang. Likevel er jeg redd for hans følelse av ensomhet.
Neste gang kan jeg skrive om legoen vi sloss om på julekvelden, kanskje. Jul har et materielt fokus; det er snakk om gaver og svoren på ribba. Og mens vi løper i kø gjennom julepapir med en liste i hånda for å finne akkurat den gaven til den personen slik av mottakeren skal få en følelse av at ”det er virkelig tanken som teller, egentlig ikke”, kjenner vi trykket av det åndelige presset. Det åndelige har også fått sin materielle status. For i julen er det snakk om hvor mange verdier vi kan legge igjen til handelstanden. Vi har alle fått en rabattkode. Julesanger og kirkebesøk skal hjelpe oss igjennom ribbefettet og byttelapper. Så klamrer vi oss til Evangeliet og rollene som er utdelt, jeg er en ku som står og drøvtygger i et hjørne i stallen og skjønner ikke lenger bæret av alt oppstyret.
Han må ha det pent på graven i jula, hvisker en stemme til meg. Jeg så på kranser i går, skal jeg velge en med hvit dekorasjon eller den med rød? Jul, du irriterer meg, du føder sorg og savn. Krybben er tom.